Jeg er oppvokst med et litt ubestemmelig forhold til politikk. Signalene fra foreldre og prekestol var tvetydige. Jeg satt igjen med et inntrykk av at kristendom og politikk er som vann og olje. Uforenlige størrelser. Umulig å holde på med samtidig.
Jeg har derfor spurt meg selv nesten før hvert eneste Stortingsvalg i 40 år:
Bør kristne ledere holde seg unna politikken for ikke å ødelegge for evangeliet, men samtidig oppmuntre folk til å bruke sin stemmerett? Eller bør kristne ledere engasjere seg politisk for å forandre verden til et bedre sted – være lys og salt som forbilder for flokken? Skal vi kun snakke om politikk på saks-nivå for ikke å bli partipolitiske? Eller skal vi gå all-in for det partiet som vi har mest tro på, slik at ingen er i tvil om våre meninger? Er det OK for en pastor å si “Følg meg” og “Stem som meg”? Hva skjer dersom kristne ledere er uenige – vil det hindre evangeliets troverdighet? Bør alltid (eller aldri) en kristen leders politiske overbevisninger være en privat-sak? Hvis politiske ledere kan være kristne, så må vel også kristne ledere kunne være politikere. Hvor går eventuelt skillet?
Svarene er nok ikke de samme for alle ledere. Men jeg har blitt mer og mer skeptisk til en kristentro og åndelighet som trekker seg bort fra verden, som unngår de vanskelige spørsmålene eller er nøytral eller stille i verdispørsmål for ikke å støte noen. Verden er syk – men den kan i alle fall ikke helbredes dersom vi lider av berøringsangst.
Vi bør i stedet engasjere oss – våge å ta stilling. Tørre å gjøre vurderinger ut fra det vi opplever er rett og sant. Snakke om politikk også fra prekestolen.
Men forskjellen ligger i måten vi som troende entrer den politiske arena. Den som er absolutt skråsikker i absolutt alle saker, er absolutt en uærlig leder. Vi bør heller ha en ydmyk holdning i de sakene hvor det ikke bare er ett rett svar, og være trygge nok i Gud til å kunne leve med litt “både og”. I andre spørsmål er Guds Ord tydelig og klart, og vi kan med overbevisning være prinsippfaste og snakke i svart-hvitt termer.
Her er et eksempel:
Sosialbudsjettet. INGEN kan si at det bare finnes ett rett svar på hvor stor denne posten på statsbudsjettet skal være. Politikerne må gjøre avveininger mellom mange ulike hensyn, og dermed fremstår de som grå mus – Høyre og AP, KF og Venstre blir samme ulla som bare gjør små justeringer på noen få budsjettposter.
Som kristne vil våre verdier være som lodd på vektskåla – bør budsjettposten økes eller reduseres? Verdiene våre hjelper oss med å finne svaret. Men svaret er ikke et fasitsvar – det er heller en dreining i retningen som vi går eller forskyvning av tyngdepunktet. Bare den som klarer å se flere sider av saken kan bli en klok politiker eller en vis pastor. Å vise ydmykhet er tillitsvekkende!
Det er fristende å like dem som har enstavelses-svar på kompliserte spørsmål, men slik politikk fungerer kun når man er i opposisjon. Kristne ledere trenger ikke være populistiske stand-up politikere som serverer godteri, eller brød og sirkus – vi kan heller være blant dem som alltid graver litt dypere i spørsmålene og finner veiledning i våre grunnleggende verdier når beslutninger må landes. Verdier hjelper oss å velge.
Jeg synes Krf har funnet en god balanse i de aller fleste saker.
– Jeg kunne tenke meg en litt mer tydelig blå økonomisk politikk, men jeg kan leve med partiets moderate høyre tankegang.
– Jeg er veldig fornøyd med at ordet FAMILIE er et hedersord og en kjerneverdi i Krf. Det er de nå alene om på Stortinget. Så får jeg heller bære over med at enkelte partitopper ved et par anledninger ikke helt har innfridd 100% på dette området de siste årene.
– Jeg digger at Krf setter trosfrihet og ytringsfrihet på den politiske dagsorden. Det er mer nødvendig enn jeg liker å tenke på. Jeg tror parties rolle som vaktbikkje på dette feltet er super-viktig for landet.
– Partiets formidable innsats i forbindelse med revisjonen av abortloven og lovgivning rundt tvilling-aborter var forbilledlig. Ingen partier på størrelse med Krf kunne gjort en bedre innsats. Jeg håper bare at partiet klarer å stå imot trykket fra Den Norske Kirkes bispekollegium og sine mer liberale velgere. Disse virker mer ivrige etter å be om forlatelse for sin tidligere abortmotstand enn å be om tilgivelse fra Gud på vegne av de over ti tusen norske barn som årlig drepes på gynekologisk avdeling. Jeg vil takke Krf for å fronte denne saken i 50 år på Stortinget ved å gi partiet min stemme den 10. september.
Jeg stemmer Krf.
Troen vinner klart over tvilen.
Slik den pleier å gjøre.
Leave a Reply