Kåre Skuland

Author: Kåre Skuland

  • ØKOLOGISME– fra vitenskap til ideologi og politikk

    ØKOLOGISME– fra vitenskap til ideologi og politikk

    For å få en meningsfull samtale om økologi, økologisme og miljøvern må vi først definere og forklare disse ordene og hvordan de betyr ganske så forskjellige ting.

    ØKOLOGI er vitenskapen om samspillet i naturen. Ordet stammer fra det greske oikos (hus) og logos (lære), og betyr egentlig “læren om naturens hushold». Økologer studerer økosystemer, næringskjeder og klima for å forstå hvordan organismer, mennesker inkludert, lever i samspill med hverandre og med miljøet rundt seg. Økologi er derfor i utgangspunktet politisk nøytralt og bare en deskriptiv vitenskapsgren. Alle som setter pris på kunnskap og på skaperverket bør gi tommel opp for det fagområdet vi kaller økologi.

    MILJØVERN er en pragmatisk tilnærming til politikk og natur. Man ønsker gjennom handlinger og tiltak å begrense forurensing og forsøpling, finne lønnsomme måter for gjenbruk/resirkulering, bevare artsmangfoldet og utnytte naturens ressurser på en forsvarlig måte – uten at dette nødvendigvis er så ideologisk fundert. Samtlige politiske partier inkluderer i større eller mindre grad hensyn til miljøet i sine politiske plattformer – selv om stadig flere av partiene i økende grad også adopterer økologismen som bærende ideologi. Så hva er økologisme?

    ØKOLOGISME er hverken vitenskap eller bare pragmatiske miljøvernløsninger, men det er en politisk ideologi som griper dypt inn i ALLE sider av lokal, nasjonal og global politikk. Den er et sett av verdier og ideer om hvordan vi bør organisere og innrette hele samfunnet. Ideologien er en virkelighetsforståelse der naturen er øverste autoritet som setter selve rammen for all politikk, enten det gjelder utdanning, helse, økonomi, industri, kultur eller andre deler av samfunnet.

    Det er altså viktig å skille mellom vitenskapsgrenen som heter økologi (drevet av økologer), ideologien vi kaller økologisme (fremmet av økologister), og praktisk og politisk miljøvern og miljøvennlighet, selv om begrepene ofte flyter over i hverandre i politiske debatter.

    POLITISK ØKOLOGISME VEKTLEGGER:
    BÆREKRAFT: Med bærekraft mener økologistene at «menneskelig aktivitet» ikke må overskride «naturens tåleevne». Dette er alle partier på Stortinget enige i, og det var tidligere statsminister Gro H. Bruntland fra AP som i «Bruntland-kommisjonen» fra 1987 «coinet» begrepet bærekraft. Men på dette punktet kommer økologistene alltid i klinsj med andre tankesett når man (a) skal avgjøre HVOR grensen for «naturens tåleevne» går i praksis, og (b) NÅR, HVOR, HVORDAN og HVOR MYE man i praksis skal begrense den «menneskelige aktivitet». En økologist er like overbevist og like lite pragmatisk på dette feltet som en kristen er når det er snakk om troen på Guds eksistens.

    HELHETSTENKNING: For økologismen henger økonomi, kultur, teknologi og politikk alltid sammen med miljøspørsmålet. Dermed blir miljøhensynet et tverrgående tema som også styrer alle andre diskusjoner. Likevel har økologismen fått et bemerkelsesverdig stort gjennomslag i norsk politikk, lovgivning og utdanning. Ikke et eneste norsk selskap, stiftelse eller sammenslutning kan lovlig unnlate å beskrive sin miljøpåvirkning i sin årsmelding. «Organisasjonen påvirker ikke det ytre miljø» heter det når jeg skriver årsmeldingen et søndagsskolearbeid som distribuerer en app. Miljøvern inngår i alle fag på alle trinn gjennom hele utdanningsløpet.

    GENERASJONSANSVAR: «Vi har et moralsk ansvar for å sikre at framtidige generasjoner får de samme mulighetene som vi har» sier økologistene. Med dette mener mange økologister i utgangspunktet at vi mennesker ikke har noen rett til å utvinne såkalt ikke-fornybare naturressurser – kanskje med unntak av de naturressurser som er nødvendige for å gjennomføre «Det grønne skiftet». Alt som ikke er «100% sirkulærøkonomi» er jo ikke-fornybare ressurser, og ulike typer gruvedrift ol. sees derfor på med skepsis.

    LOKALT OG GLOBALT PERSPEKTIV: Miljøproblemer kjenner ingen grenser – klimagasser, plast og artsutryddelse påvirker hele planeten, påpeker økologismen med rette. En økologist må handle lokalt og tenke globalt. Dette er selvsagt ikke unikt for økologismen.

    Mange velgere fra hele det politiske spekteret vil nikke gjenkjennende til og anerkjennende til disse fire punktene. For overskriftene er i seg selv fornuftige – hvem kan vel være imot bærekraft, helhetstenkning, generasjonsansvar og lokalt og globalt perspektiv? Ingen!

    Men det er først når disse 4 bærebjelkene i økologismen settes sammen med sitt siste punkt (som sjelden inkluderes når listen publiseres) at ideologien blir et «djevelsk pentagram» (ikke ment bokstavelig). Særlig gjelder dette den mer radikale grenen av økologismen som kalles dypøkologien. Dypøkologien har nemlig et integrert endetidsperspektiv som følger med på lasset som en blindpassasjer – en «økologisk eskatologi» (lære om de siste tider).

    Denne endetidslæren er en katastrofelogikk som skifter fortegnet på hele ideologien. Ideologien går fra å være et stort pluss til et stort minus, rett og slett fordi ideologiens indre logikk da setter alle motforestillinger i sjakk-matt. Det blir umulig å vurdere for og imot. Politiske kompromisser blir umulig. Økologismens eskatologi innebærer det vi kan kalle et politisk imperativ. Vi har ikke lenger noe valg, men er tvunget til å handle i tråd med dens krav. Hva mener jeg med dette?

    ØKOLOGISMENS ESKATOLOGI
    Økologismen tror verden snart vil gå under. Dommedagsprofetiene er voldsomme og katastrofen nær forestående. Naturens økologiske systemer vil kollapse. Det blir masseutryddelser av utallige arter, og vi må regne med at også menneskeheten er truet. Jorden som menneskehetens hjem kan snart være en saga blott, og det vil være for sent å stoppe utviklingen om bare 8-10 år. Jorden blir 1,5-2,0 grader varmere, og deretter vil temperaturstigningen gå over i galopp. Ekstremværhendelser er sannsynligvis menneskeskapt. Og det er særlig menneskene i Vesten som har skylden med sine store CO2 utslipp per innbygger.

    Katastrofelogikken fortsetter: Derfor må vi omvende oss. Vi må umiddelbart iverksette radikale tiltak. Alle andre hensyn må underlegges dette. Oljeindustrien må avvikles innen ti år, og så videre. Vi har ikke noe valg.

    Jeg vil ALDRI bøye meg for mennesker som setter den frie vilje i sjakk-matt. Ikke en gang Gud gjorde det med Adam og Eva da de ble fristet i Edens hage. Langt mindre bør vi la ideologer uten kritisk sans eller aktivister uten brems gjøre det med oss. Vår menneskelige historie er full av tragiske eksempler på hvilke konsekvenser det får for samfunnet om denne typen retorikk blir stuerent.

    Størst av alle kidnappere av den frie vilje er miljøaktivisten som legger skylden for verdens undergang på dem som mener vi bør tenke oss om en ekstra gang før vi setter hele verden på hodet.

    Denne politiske absolutismen utfordrer selve demokratiet fordi den effektivt legger munnkurv på alle kritiske røster. Så la meg si det rett ut:
    VI HAR IKKE BEHOV FOR DENNE FORMEN FOR ‘ISME’ PÅ STORTINGET! VI MÅ KUNNE DISKUTERE MILJØ- OG KLIMAPOLITIKK UTEN Å FRYKTE DOMMEDAG!

    I morgen (DEL 2) skal jeg gi litt mer detaljer om ØKOLOGISMENS ESKATOLOGI og den såkalte RADIKALE DYPØKOLOGIEN – en mørk tankegang som dessverre er mer utbredt blant politikere enn man skulle tro. Et nylig lokalt eksempel: Jeg satt i møte med en politiker for et par år siden og diskuterte hvilke tomter i kommunen vår som kunne passe for et viktig tiltak. Nordre Follo er første kommune i landet som har innført såkalt areal-nøytralitet = ingen nye grønne arealer kan bebygges uten at man samtidig frigir like mye arealer til å bli grønne (f.eks. beplanter en asfaltert parkeringsplass). Dermed klarte denne politikeren stolt å uttale (fritt etter hukommelsen): “Nå har menneskearten tatt for seg i denne kommunen så lenge at nå er det gress-arten sin tur til å bre om seg!”. Når mennesket som art sidestilles med gressarter blir jeg mørkredd.

    De fleste toppolitikere i landet er nok fremdeles moderat grønne politikere mer opptatt av pragmatisk miljøvern enn klimadommedagen. Men utfordringen er: Hvem av dem tør å kalle spaden for en spade – og dypøkologien for en demokratisk trussel? Dersom ingen tør å røre ved den av frykt for å bli satt i bås med miljø-verstingene (som vi alle er enige om at må stoppes), så vil denne hegemonistiske ideologien ta over og drepe det politiske liv – lik en kreftsvulst som ikke opereres bort.

    Kanskje Krf, med sin grunntanke om forvalterskap, kan ta ballen i kommende periode? De øvrige partiene med en moderat grønn profil har dessverre ingen ideologisk ryggrad som kan demme opp for økologismen og dommedagens kvelende effekt på demokratiets livsviktige meningsbryting. Humanismen som disse partiene tradisjonelt har kombinert med sin politiske ideologi (sosialisme, liberalisme, kapitalisme eller konservatisme) feies bort som et løvblad av en økologisme som hevder å ha vitenskapelige bevis.

    Hva nytte har det å sette mennesket i sentrum (= humanisme) dersom naturen – vårt livsgrunnlag – ikke lenger kan bære oss? Økologismen fyller det post-humanistiske tomrom som oppstår når kristentroens skapertro har mistet taket på befolkningen og naturdyrkelsen blir en erstatningsreligion. Nettopp derfor er det avgjørende at vi diskuterer dens ideologiske konsekvenser åpent, og ikke lar dens endetidsretorikk bli stående uimotsagt i det politiske rommet.

    Vil jeg miljøvern og miljøvennlighet til livs? NEI!
    Jeg vil ha et humanistisk og kristent motivert miljøvern der hensynet til menneskene og en god, langsiktig ressursforvaltning sitter i førersetet.

    Men mørk endetidsøkologi må avsløres og tydelig avvises hver gang den viser sitt ansikt. I praktisk politisk arbeid vil man sitte ved samme bord som overbeviste økologister. Da må sunne politikere tviholde på pragmatisk miljøvern til beste for menneskene det gjelder og aldri la seg lokke ut på tynn is slik at menneskeverd og menneskets prioritet risikerer å gå gjennom isen

  • KrF = salt?

    KrF = salt?

    At SALT kan forbedre smaksopplevelsen var neppe den viktigste grunnen til at Jesus brukte SALT som metafor i en av sine lignelser om de kristnes oppdrag i verden – årsaken var nok heller saltets evne til å hindre forråtnelse. Salt trenger ikke være “i majoritet” for å bremse nedbrytingen – man trenger bare at saltet er til stede. “Å være salt i verden” er en av flere viktige grunner til at kristne bør være engasjert i politikk. Men er Krf salt nok? “Når saltet mister sin kraft duger det ikke til noe”, sier Jesus.

    Krf har mer enn én gang blitt kritisert for nettopp dette – å være for kraftløse, tannløse eller for utydelige til at de fungerer som salt i politikken. Jeg forstår argumentet – og jeg forstår at noen tenker at et kristent parti burde være mer lik de gammeltestamentlige profeter som konfronterte mørket og offentlig eksponerte og irettesatte samfunnets ledere. Men to forhold trekker i motsatt retning:

    For det første: I et demokrati har man bare mulighet til å være et alternativ og et korrektiv “på vippen” dersom man er tilstede i politikken. Altså må et kristent parti få inn en eller flere representanter på tinget for at partiet skal fungere som salt og kunne ha noen som helst innvirkning på de politiske prosessene. Et parti uten representanter er en profet som har mistet sin profet-kappe. Det hjelper ikke for et parti å ha saltede standpunkter dersom ingen representanter kan avgi sin salte stemme når det er forhandlinger og voteringer. Dersom et parti blir så smalt og så salt at de ikke får nok stemmer til å komme over sperregrensen, da er saltbøssa ikke lenger tilstede; saltet er fjernet fra politikken. Og det er like ille som om saltet har mistet sin kraft.

    For det andre: Kristne (og alle andre borgere med stemmerett) bør øve seg i å forstå at politikk i et demokrati er kompromissets kunst. Dette inkluderer både kompromisser mellom de ulike partiene – men også internt i alle partiene. Det er gjennom forhandlinger, kompromisser og politisk “hestehandel” at lover og politiske beslutninger blir tatt eller når partienes plattformer og partiprogram skal utformes. Også små protest-partier som er snare til å påpeke de større partienes kompromisser og ryggesløshet har bagasjen sin full av egne kompromisser. Kun diktaturer kortslutter slike prosesser. Krf har ofte kompromittert mot sitt program – men som regel er det gjort for å få gjennomslag for en annen sak man mener er viktigere. Det kalles godt politisk håndverk.

    I vårt “samfunn med Gud” bør vi ha som mål å motarbeide alle våre tendenser til kompromiss, hykleri og “ta hensyn til Guds Ord mer enn til andres meninger”. Vi må være enfoldige og rene som duer i vår gudsdykelse.

    Men i et “samfunn med borgere av alle slag” som styres demokratisk bør vi ha som som mål å omfavne kloke kompromisser og være villige til å gå på akkord med våre overbevisninger. De beste kristne politikere er listige som slanger i det politiske spillet, og får derfor maksimal påvirkning ut av mengden salt som de representerer.

    Konklusjon:

    Stem Krf – bli med på å sikre at vi har en kristen stemme i Stortinget også etter valget. Hvis ikke så har vi fjernet hele saltbøssa fra kjødet på Løvebakken- og forråtnelsen vil skyte fart enda mer. Krf er mer enn salt nok!

  • Å velge, valgt, har vært vulgært valg

    Å velge, valgt, har vært vulgært valg

    Jeg er oppvokst med et litt ubestemmelig forhold til politikk. Signalene fra foreldre og prekestol var tvetydige. Jeg satt igjen med et inntrykk av at kristendom og politikk er som vann og olje. Uforenlige størrelser. Umulig å holde på med samtidig.

    Jeg har derfor spurt meg selv nesten før hvert eneste Stortingsvalg i 40 år:

    Bør kristne ledere holde seg unna politikken for ikke å ødelegge for evangeliet, men samtidig oppmuntre folk til å bruke sin stemmerett? Eller bør kristne ledere engasjere seg politisk for å forandre verden til et bedre sted – være lys og salt som forbilder for flokken? Skal vi kun snakke om politikk på saks-nivå for ikke å bli partipolitiske? Eller skal vi gå all-in for det partiet som vi har mest tro på, slik at ingen er i tvil om våre meninger? Er det OK for en pastor å si “Følg meg” og “Stem som meg”? Hva skjer dersom kristne ledere er uenige – vil det hindre evangeliets troverdighet? Bør alltid (eller aldri) en kristen leders politiske overbevisninger være en privat-sak? Hvis politiske ledere kan være kristne, så må vel også kristne ledere kunne være politikere. Hvor går eventuelt skillet?

    Svarene er nok ikke de samme for alle ledere. Men jeg har blitt mer og mer skeptisk til en kristentro og åndelighet som trekker seg bort fra verden, som unngår de vanskelige spørsmålene eller er nøytral eller stille i verdispørsmål for ikke å støte noen. Verden er syk – men den kan i alle fall ikke helbredes dersom vi lider av berøringsangst.

    Vi bør i stedet engasjere oss – våge å ta stilling. Tørre å gjøre vurderinger ut fra det vi opplever er rett og sant. Snakke om politikk også fra prekestolen.

    Men forskjellen ligger i måten vi som troende entrer den politiske arena. Den som er absolutt skråsikker i absolutt alle saker, er absolutt en uærlig leder. Vi bør heller ha en ydmyk holdning i de sakene hvor det ikke bare er ett rett svar, og være trygge nok i Gud til å kunne leve med litt “både og”. I andre spørsmål er Guds Ord tydelig og klart, og vi kan med overbevisning være prinsippfaste og snakke i svart-hvitt termer.

    Her er et eksempel:

    Sosialbudsjettet. INGEN kan si at det bare finnes ett rett svar på hvor stor denne posten på statsbudsjettet skal være. Politikerne må gjøre avveininger mellom mange ulike hensyn, og dermed fremstår de som grå mus – Høyre og AP, KF og Venstre blir samme ulla som bare gjør små justeringer på noen få budsjettposter.

    Som kristne vil våre verdier være som lodd på vektskåla – bør budsjettposten økes eller reduseres? Verdiene våre hjelper oss med å finne svaret. Men svaret er ikke et fasitsvar – det er heller en dreining i retningen som vi går eller forskyvning av tyngdepunktet. Bare den som klarer å se flere sider av saken kan bli en klok politiker eller en vis pastor. Å vise ydmykhet er tillitsvekkende!

    Det er fristende å like dem som har enstavelses-svar på kompliserte spørsmål, men slik politikk fungerer kun når man er i opposisjon. Kristne ledere trenger ikke være populistiske stand-up politikere som serverer godteri, eller brød og sirkus – vi kan heller være blant dem som alltid graver litt dypere i spørsmålene og finner veiledning i våre grunnleggende verdier når beslutninger må landes. Verdier hjelper oss å velge.

    Jeg synes Krf har funnet en god balanse i de aller fleste saker.

    – Jeg kunne tenke meg en litt mer tydelig blå økonomisk politikk, men jeg kan leve med partiets moderate høyre tankegang.

    – Jeg er veldig fornøyd med at ordet FAMILIE er et hedersord og en kjerneverdi i Krf. Det er de nå alene om på Stortinget. Så får jeg heller bære over med at enkelte partitopper ved et par anledninger ikke helt har innfridd 100% på dette området de siste årene.

    – Jeg digger at Krf setter trosfrihet og ytringsfrihet på den politiske dagsorden. Det er mer nødvendig enn jeg liker å tenke på. Jeg tror parties rolle som vaktbikkje på dette feltet er super-viktig for landet.

    – Partiets formidable innsats i forbindelse med revisjonen av abortloven og lovgivning rundt tvilling-aborter var forbilledlig. Ingen partier på størrelse med Krf kunne gjort en bedre innsats. Jeg håper bare at partiet klarer å stå imot trykket fra Den Norske Kirkes bispekollegium og sine mer liberale velgere. Disse virker mer ivrige etter å be om forlatelse for sin tidligere abortmotstand enn å be om tilgivelse fra Gud på vegne av de over ti tusen norske barn som årlig drepes på gynekologisk avdeling. Jeg vil takke Krf for å fronte denne saken i 50 år på Stortinget ved å gi partiet min stemme den 10. september.

    Jeg stemmer Krf.

    Troen vinner klart over tvilen.

    Slik den pleier å gjøre.

  • Friheter og rettigheter

    Friheter og rettigheter

    De grunnleggende friheter i et demokrati er trosfrihet/meningsfrihet, ytringsfrihet/pressefrihet og forsamlingsfrihet. Disse frihetene er grunnleggende for rettigheter som stemmerett, rettssikkerhet og dels også eiendomsretten. Tradisjonelt er dette friheter og rettigheter som har fått sterkest støtte fra høyresiden i politikken.

    Men våre friheter er under stadig større press. Hvor skjøre disse frihetene er fikk vi illustrert under pandemien. Forsamlingsfriheten ble kansellert uten politisk diskusjon. Ytringsfriheten ble i praksis sensurert ved at alle kritiske røster ble “kansellert” av media. Vi ble nektet å besøke våre egne eiendommer. Unntakslover ble innført over natta – før man visste hvor farlig eller ufarlig viruset egentlig var.

    Jeg håper vi som nasjon har lært noe av dette. Men trolig har vi ikke det – i alle fall har det vært forunderlig lite selvkritikk å lese hos de redaktørstyrte mediene. Koronautvalgets gransking av myndighetenes håndtering ga kreditt til både Erna Solbergs og Jonas Gahr Støres regjeringer; null snakk om de prinsipielle sidene ved å innskrenke borgernes friheter.

    Hvem står opp for friheten nå i 2025?

    Det er MYE vanskeligere for våre politikere å oppdage når en grunnleggende frihet trues av små og store valg som de må gjøre enn man skulle tro. Men det er desto viktigere at politikere evner å se de prinsipielle sider av sakene de behandler.

    Jeg synes flere av dagens Krf-politikere utviser denne evnen. Her er ett eksempel: Joel Ystebø fra Bergen.

    Han har klart å tenke klart og prinsipielt. Han har ytret seg offentlig til forsvar for jødene og Israel. Han har uttalt seg kritisk om den ukritiske innføringen av obligatorisk Pride-feiring i offentlige institusjoner. Han løfter frem forfølgelsen av kristne i andre deler av verden – nyheter som forties i norske medier fordi det ikke passer inn i deres “narrativ”. Og en mengde andre saker.

    Vi trenger Krf på Stortinget, rett og slett fordi det ikke finnes noe bedre ideologisk begrunnelse for de grunnleggende frihetene enn det kristne gudsbilde, verdensbilde, menneskesyn og historiesyn som bygger på Bibelens åpenbaring.

    Humanetikere, menneskerettighetsforkjempere og omtrent alle andre typer frihetsforkjempere må låne verdier fra kristen ideologi for å begrunne sine standpunkter. Gode verdier kan ikke hentes fra naturalismen, fordi denne ismen er “verdiløs”. Den sier ingenting om hva som er rett eller galt, godt eller dårlig. Naturalismen som ligger til grunn for ateismen anerkjenner kun den materielle verden. Moral og etikk, mennesker og følelser, alt er bare meningsløse, hensiktsløse, verdiløse utvekslinger av energi. Det blir dårlig politikk av et slikt grunnsyn.

    Jeg stemmer Krf fordi partiet har et kristent ideologisk grunnlag som gjør det mulig å kjempe på frihetens side.

  • Er’u kristendemokrat?

    Er’u kristendemokrat?

    Krf kaller seg et kristendemokratisk parti. Hva innebærer det?

    Hva kjennetegner den kristendemokratiske ideologi i forhold til andre ideologier som konservatisme, liberalisme, kapitalisme og sosialisme?

    Er kristendemokratiet bare en blandingsideologi uten eget verdimessig og filosofisk grunnlag eller står det ideologisk på egne bein?

    Grunnmuren til et hus trenger ikke daglig ettersyn. Men en gang hvert fjerde år er det bra å ta en kontroll. I dagens artikkel sjekker jeg den ideologiske grunnmuren til det kristendemokratiske partiet Krf.

    BAKGRUNN OG HISTORIE

    Kristendemokratiet som en idéstrømning har røtter helt tilbake til 1800-tallet og ble et kristent svar på to parallelle utviklinger: den raske industrialiseringen med mye sosial nød, og sekulariseringen etter den franske revolusjon og Napoleonskrigene som svekket kirkens politiske rolle i mange land.

    I katolske miljøer ble svaret på disse strømningene formulert gjennom den katolske sosiallæren (hvor grunnsteinen var Pave Leo XIII’s rundskriv Rerum Novarum i 1891), som kritiserte både uregulert kapitalisme og revolusjonær sosialisme/marxisme.

    I protestantiske miljøer kom impulser fra den kalvinistiske kallstanken. Arbeid som en tjeneste for Gud var særlig betont i reformerte kretser. Også Luthers toregimentslære (skille mellom stat og kirke, men med etiske prinsipper i politikken) ble viktig. Den protestantiske arbeidsmoral som Max Weber kalte det, en sterk pliktetikk og lokalt fellesskap dannet grunntanken i protestantiske partier, for eksempel Anti-Revolutionaire Partij (ARP) i Nederland som ble stiftet allerede i 1879.

    Etter 1945 ble disse kaolske og protestantiske trådene samlet i brede, tverrkirkelige partier – ikke minst i Tyskland, Italia og Benelux – som la grunnlaget for gjenoppbygging, velferdsstat og europeisk samarbeid. Siste halvdel av 1900-tallet var de europeiske kristendemokratiske partiene store og dominerte politikken i mange EU-land. Innflytelsen har blitt noe mindre etter årtusenskiftet.

    HVA DEFINERER ET KRISTENDEMOKRATI?

    Kjernen i kristendemokratiet er et bestemt menneskesyn: Mennesket er ukrenkelig og relasjonelt, med både frihet og ansvar.

    Derfra følger tre nøkkelprinsipper:

    1. Menneskeverd og felles beste: Politikk skal tjene hele mennesket og hele samfunnet, ikke bare økonomiske mål.

    2. Subsidiaritet: Oppgaver løses på lavest mulig effektive nivå – familie, frivillighet og lokalsamfunn først – mens høyere nivåer støtter når det trengs.

    3.Solidaritet: De sterke har et ansvar for de svake; velferdsordninger og sosialpolitikk legitimeres etisk, ikke bare instrumentelt.

    I tillegg kommer forvaltertanken: natur og ressurser er gaver (fra Gud) som skal forvaltes bærekraftig.

    Økonomisk forsvarer kristendemokratiet en sosial markedsøkonomi: markedet er normalt den beste måten å skape verdier på og legge til rette for nye bedrifter, men trenger klare spilleregler, konkurransevern og sosial korreksjon for å ivareta menneskeverd, miljø og rettferdighet. Det innebærer f.eks. skatter og overføringer som demper utenforskap (f.eks rusomsorg eller arbeidsledighet), familiepolitikk som styrker sivilsamfunnet, og reguleringer som hindrer maktkonsentrasjon – både i stat og storkapital.

    Slik plasserer kristendemokratiet seg i sentrum mellom andre ideologier.

    I FORHOLD TIL LIBERALISME

    I likhet med liberalismen forsvarer kristendemokratiet rettsstat, ytringsfrihet og markedsøkonomi, men det avviser verdinøytralitet og ren minimalstat – frihet må balanseres av et moralsk ansvar. Frihet uten moralsk kompass går seg vill. Det har de liberale/progressive kreftene i USA ettertrykkelig bevist.

    I FORHOLD TIL KONSERVATISME

    Som konservatismen verdsetter kristendemokratiet tradisjon, kultur og institusjoner, men det er mindre status quo-orientert og mer opptatt av sosial rettferdighet. Det har kristen etisk tenkning som utgangspunkt – ikke bare å være konservativ for konservatismens egen skyld. Bevare meg vel, så bra!

    I FORHOLD TIL SOSIALDEMOKRATISME

    Med sosialdemokratiet deler kristendemokratene mål om velferd og inkludering, men det legger større vekt på sivilsamfunn og lokalt ansvar enn på statlig styring. KrF er derfor en tydelig støtte for landets kristne menigheter, organisasjoner og misjon/bistand. Halleluja.

    I FORHOLD TIL KAPITALISMEN

    Overfor kapitalismen som økonomisk system sier kristendemokratiet “ja, men”: ja til markedet, men med tydelige etiske og sosiale rammer. Amen.

    I FORHOLD TIL SOSIALISME

    Kristendemokratiet deler sosialismens mål om sosial rettferdighet og vern av svake, men forankrer dette i kristen etikk, subsidiaritet, sivilsamfunn og regulert markedsøkonomi med privat eiendomsrett. Sosialismens materialisme og klassekamp som søker likhet gjennom kollektivt/statlig eierskap og sterkere økonomisk styring, ofte i et sekulært rammeverk, burde vært plassert på historiens søppelhaug for mange tiår siden.

    I FORHOLD TIL ØKOLOGISME

    Kristendemokratiet og økologismen deler vekt på bærekraft/forvaltertanke og sosial rettferdighet, men førstnevnte forankrer også dette i kristen etikk og verdensbilde. Økologismen derimot bygger på økologisk systemtenkning og har tydelig en vekstskepsis. Økologismen har nå infisert, ja invadert, de fleste partier på Stortinget i den grad at det ikke lenger handler om bare godt forvalterskap av naturen, men heller aktiv nedbygging og tilbaketrekking i den tro at urørt natur klarer seg best alene. Det gjør den ikke.

    Her må ikke KrF miste fotfestet og skli bort fra sitt kristne utgangspunkt: Aktiv utnyttelse og forvaltning av jordens ressurser til menneskenes beste er godt – både for samfunnet og naturen.

    Naturen står ikke over menneskene, men mennesket står over naturen. Og Gud står over alt. Også den siste setningen om Gud er viktig, for uten Gud har ikke kristendemokratiet det moralske ankerfestet som hele ideologien bygger på.

    KRISTELIG FOLKEPARTI

    Norske KrF (etablert i 1933) er definitivt et kristendemokratisk parti, men skiller seg likevel fra sine store søsterpartier på kontinentet på flere områder, og har kun hatt observatørstatus i EPP (European People’s Party nettverket) siden 1999.

    Hva skoller KrF i forhold til andre europeiske kristendemokratiske partier? La meg peke på fire forhold:

    – Mer tilbakeholden EU-linje: foretrekker EØS framfor EU-medlemskap.

    – Tydelig bistandsprofil: mål om ca. 1 % av BNI til utvikling.

    – Særnorsk familiepolitikk, særlig ved kontantstøtten og skole- og barnehage politikken.

    – Markant verdifokus i bioetikk og livssynsspørsmål.

    Når disse fire ingrediensene er med i miksen får man den norske versjonen av kristendemokratiet.

    KONKLUSJON

    Kristendemokratiet er en verdibasert sentrum-høyre ideologi som kombinerer personlig frihet med sosialt ansvar, marked med moral og nærhetsstyring med solidaritet.

    KrF’s særpreg er ikke bare hva partiet vil oppnå, men hvordan: gjennom etisk forankrede kompromisser som ivaretar både mennesket og fellesskapet.

    Og hvis noen fremdeles er i tvil: Jeg stemmer KrF.

  • Ekkokammer – demokratiets gravkammer?

    Ekkokammer – demokratiets gravkammer?

    Her er beviset!

    På forhånd tippet jeg at dette private “stortingsvalget” ville gi 3 ganger så mange stemmer til Krf som Konservativt, samt at Krf ville bli større enn både Høyre, Ap og Krf til sammen. Mitt estimat ble innertier!

    Som dere ser av skjermdumpen under, så er KrF Kristelig Folkeparti 3,5 ganger så stort som Konservativt i målingen (ca 320 personer har stemt). Og Frp og Høyre har kun fått 8% til sammen. Ingen har stemt på AP ?.

    Vi skjønner at denne målingen er HELT PÅ JORDET i forhold til stemningen i det norske folk. Min uformelle valgmåling beviser tre ting:

    1. IKKE TILFELDIG UTVALG

    Min målingen er IKKE gjort med et såkalt tilfeldig utvalg. Den blir dermed en super illustrasjon på det som også kan skje når Norstat eller InFact gjør sine målinger for norske aviser. DE MÅLINGENE VI DAGLIG BLIR FORET MED KAN HA SYSTEMATISKE FEIL I SEG – på samme måte som min måling har strukturelle/systematiske feil. Det er først når stemmene er talt og kontrollert at vi vet det endelige valgresultatet.

    Valgmålinger bør derfor kun påvirke hva du skal stemme i disse to tilfellene:

    a. Dersom du er en av de få som våger å stemme taktisk, så må du studere de usikre målingene frem mot valget – og la de guide din taktikk. Og kanskje du kan vippe inn et ekstra mandat til den blokka du vil skal vinne valget.

    b. Dersom du vil unngå at din stemme blir bortkastet bør du også sjekke meningsmålingene – og særlig hvilke usikkerheter målingene opererer med. Ikke stem på partier som er uten reell mulighet til å komme over sperregrensen.

    En tommelfingerregel kan være at du tar partiets målte oppslutning i prosent, legger til den oppgitte prosentvise usikkerheten, og legger til 1 % ekstra som dekker eventuelle strukturelle feil i målemetode eller utvalg. Eksempel: Et parti har 1% målt oppslutning i en enkelt-måling. Feilmarginen ved 1000 respondenter er typisk 2,8%. Legg til 1% ekstra og du får 4,8%.

    Det er altså en knøttliten mulighet for at partiet får et mandat.

    Men dersom flere målinger (med for eksempel 5000 respondenter til sammen) viser samme oppslutning på 1%, da er feilmarginen redusert til om lag 1,2%. Legg til 1% for strukturelle feil, og du får summen 3,2%. Dette tallet er klart under sperregrensen på 4%, og du bør tolke regnestykket slik:

    Det er idiotisk å tro at dette partiet kommer over sperregrensen. Sjansen er ikke bare knøttliten, men det trengs et mirakel for at det skal skje – og jeg håper ikke at noen av mine lesere ønsker at Gud skal gripe inn å korrigere stemmesedlene til borgerne. Gud driver ikke med valgfusk.

    Alle øvrige stemmeberettigede bør stemme ut fra hvilken politikk og hvilke politikere de har tro på!

    2. EKKOKAMMER-TEORIEN FUNGERER

    Målingen beviser videre at vi ikke skal kimse av ekkokammer-effekten. Mine innlegg så langt i august skal ha blitt vist om lag 50.000 ganger, og har en foreløpig rekkevidde på nærmere 10.000. Cirka 1000 brukere har gitt en eller annen respons (likt, delt eller kommentert). På tross av dette ganske store nedslagsfeltet er stemmegivingen usannsynlig homogen. Det er HELT TYDELIG at algoritmene til Meta har filtrert ut hvem de tror vil like mine artikler – mine likesinnede Facebook venner. Ikke bare hvem som er mine Facebook-venner, men hvem av dem som leser samme artiker som meg, som stopper opp og ser samme Reels og så videre.

    Det er dette som er et EKKOKAMMER. Det er trist, for det hindrer muligheten for en sunn politisk meningsutveksling.

    Ikke så rart da at jeg nesten utelukkende får kommentarer fra Krf-ere som liker det jeg skriver, eller fra Konservativt sympatisører som skiver “Stem konservativt” i alle kommentarfelt.

    3. DEMOKRATIETS GRAVKAMMER?

    Sosiale medier har blitt hyllet som demokratiets redningsmann – for endelig kan hver kvinne og mann som har noe på hjertet nå ut til hvem som helst med sitt budskap. Sosiale medier representerer en kolossal demokratisering av nyhetsformidlingen – bare tenk på hvordan det var for bare 10-15 år siden. Man måtte ha millioner av kroner og et mediehus i ryggen for å kringkaste et budskap på TV! (Husker du at den første iPhone kom i 2009?)

    Men vent nå litt. Hvis noe høres for godt ut til å være sant, så er det gjerne det. Det er altså usant at sosiale medier vil redde demokratiet som jo hviler på ytringsfriheten.

    Min uformelle valgmåling viser at jeg nesten utelukkende når de som jeg er 100% på linje med. Jeg har ikke nådd en eneste fra AP og MDG. Jeg er jo ikke på helt samme linje som dem. Dermed filtrerer også Meta bort min mulighet for å høre deres argumentasjon – og de hindres fra å høre min.

    I praksis gir altså sosiale medier oss et inntrykk av at våre innlegg når langt ut, og bidrar til den frie meningsdannelse i folket, mens faktum er at de sosiale medier i hovedsak bare bidrar til å sementere fastlåste posisjoner og meninger. Facebook skaper nye ekkokammer på en-to-tre, og selv når du betaler for annonser for dine innlegg er det vanskelig å bryte ut av fengselet.

    Vi lures til å tro at det foregår frie meningsutvekslinger på sosiale medier. Sannheten er at våre ytringer ikke er “frie”, men de kontrollert og styrt av algoritmene som bestemmer hvem de skal vises for – dvs. de vises bare til dem som liker det vi sier.

    På den måten har sosiale medier tatt innersvingen på ytringsfriheten og parkert den på sidelinjen. Men når ytringsfriheten er bundet, da er demokratiet døende. Våre ekkokammer er demokratiets gravkammer.

    Når kommer det noen sosiale medieplattformer som IKKE bare vil tekkes sine leseres interesser? Som IKKE lager ekkokammer, men som er åpne torg der man kan diskutere med dem vi er uenige i?

    Norske aviser og massemedier er for lengst blitt fossiler. Mine tenåringsbarn vil trolig ikke gjenkjenne avisnavn som Dagbladet, Klassekampen, Vårt Land, Dagen, Norge i Dag eller Dagsavisen- og langt mindre har de holdt slike aviser i hendene.

    De får sine nyheter på sosiale medier. Og uten at ordet er fritt på disse plattformene vil ikke demokratiet fungere.

    Jeg er meget glad for at Krf vil forby sosiale medier for barn under 15 år. Ikke bare på grunn av alt søppelet feed’en fyller tankene med, men også fordi barnas sosiale liv på nettet uvegerlig vil foregå i lukkede ekkokammer. Et forbud vil tvinge frem nye (eller gamle) måter som barna må kommunisere på, og det gir ytringsfriheten en mulighet til å få en renessanse.

  • Krf & Høyre: norske kristendemokrati-varianter

    Krf & Høyre: norske kristendemokrati-varianter

    Både Høyre og KrF er på sett og vis kristendemokratiske partier – begge deltar på samlingene til European People’s Party (EPP) som het Christian Democrat Group frem til 1979. EPP er den største partigruppen i Europaparlamentet.

    Men her hjemme i Norge promoterer KrF seg som et kristendemokratisk parti mens Høyre promoterer seg som et konservativt eller liberalkonservativt parti. Samtidig har mange av Høyres søsterpartier i Europa ordet ‘kristen’ i sitt partinavn.

    Så hva skiller egentlig Krf fra Høyre?

    To saker er avgjørende: Abort og EU/EØS.

    1. ABORT

    HØYRE vil bevare nåværende abortlov, og ønsker også at Norge skal ta en lederrolle internasjonalt for å “gi jenter og kvinner verden over tilgang til prevensjon, seksualundervisning og trygge aborter”, som de uttrykker det i partiprogrammet. Til dette vil selvsagt en kristen innvende at provoserte aborter alltid vil være så langt fra “trygge” som det går an for fosteret som avlives – drapsprosedyren kan bare blir “trygge” for legen og barnets mor.

    KFR sier nei til selvbestemt abort og vil verne om livet fra unnfangelse til naturlig død.

    2. EU

    HØYRE – lik de fleste europeiske kristendemokratiske og konservative partier – støtter EU-prosjektet sterkt, og mener Norge bør søke medlemskap.

    KFR er imot EU-medlemskap, men vil beholde EØS som omhandler økonomisk samhandel (og i praksis gir oss tilgang til EU’s 4 friheter; fri flyt mellom medlemslandene av kapital, varer, tjenester og mennesker), og skiller seg dermed ut fra EPP på dette punkt (sammen med britiske The Conservative party). En mindre partigruppe i Europa-parlamentet med kristenkonservative partier som er imot EU heter European Conservatives and Reformists (ECR). Krf er ikke med i denne gruppen – trolig på grunn av sitt Ja-til-EØS standpunkt.

    Tradisjonelt har i tillegg Høyre lagt mer vekt på økonomiske spørsmål med en kapitalistisk tilnærming (sosial markedsøkonomi). Krf på sin side har ofte fokusert på mykere verdier som familie og omsorg (sterkere velferdsfokus).

    HØYRES AKILLESHÆL

    Jeg er glad for Høyres generelle konservative holdning som gjør at de ønsker gradvise endringer over tid, fremfor revolusjon (som alltid ender i blodbad). Men når man bare er konservativ, for konservatismens egen skyld, ender man også ofte på feil side i mange saker. Selve partinavnet “Høyre” (stiftet i 1884) er en historisk påminnelse om dette. De fikk navnet fra Frankrike der de konservative som var Kongens støttespillere satt på høyre side i nasjonalforsamlingen, mens de liberale satt til venstre. De konservative var for eksempel mot å gi stemmerett for kvinner, som de nå selvsagt er for.

    Dette illustrerer ette min mening et grunnproblem med konservatisme.

    Konservative lander ofte på en politikk som har foten på bremsen, men ikke hånda på rattet. Det er fordi konservativ handler mer om å bevare enn om å styre mot et mål. Ofte er dette ba – som for eksempel å ville bevare demokratiet. Andre ganer er det sørgelig – som å ville bevare selvbestemt abort selv når vi nå vet SÅ MYE MER om når et liv begynner i mors mage.

    Et kristendemokratisk parti som Krf mener jeg har bedre forutsetninger for å lykkes med å skape god politikk i et samfunn som stadig endrer seg. Det er fordi Krf har en verdimessig forankring: nemlig de KRISTNE verdiene.

    Men jeg vil samtidig komme med en advarende pekefinger til Krf: De KRISTNE verdiene har ikke blitt til i et vakuum. De hentes frem og begrunnes utfra en en helt spesiell historiebok: Guds Ord som åpenbarer menneskets historie fra skapelsens morgen til tidens slutt. Fra Bibelen kommer et unikt sett av verdier om menneskets plass i skaperverket; vårt ansvar, vår hensikt og vår verdi.

    Dersom Krf beveger seg for langt bort fra fortellingene i Bibelen vil partiets kristne verdier sakte men sikkert rotne på rot – slik som det gjør i konservative partier som ikke har noe fast holdepunkt (Eksempel: i 1975 ville ikke Høyre ha selvbestemt abort – nå er de for).

    Jeg er glad for at paritet har ordet “kristelig” i sitt navn. Det forplikter partiet på sitt kristne verdigrunnlag som ikke kan løsrives fra Bibelen og Jesus Kristus.

    Så kjære Krf: fortsett å være stolte av vår kristne kulturarv, men ikke stopp der. Vær stolt av Jesus Kristus. Vær stolt av Bibelen. Det er fra disse kildene Vesten har sine beste verdier og henter inspirasjon for å forme en bedre verden og et varmere samfunn.

  • Ny-maxisme på høyresiden?

    Ny-maxisme på høyresiden?

    Jeg vet det høres selvmotsigende ut at det skulle være ny-marxistisk tankegods på den borgerlige side i politikken. Men ny-marxismen er en djevel i skinnende hvite klær – og er ikke alltid like lett å avsløre. Så la oss ta et lite dykk i slektskapet mellom old-school marxisme, ny-marxismen, Frankfurter-skolen, og hvordan dette i dag sterkt påvirker venstresiden, men også alt for ofte lurer både sentrumspartiene, Høyre og Frp inn i et destruktivt landskap.

    FRA KARL MARX TIL NY-MARXISME

    Jeg har “Das Kapital” av Karl Marx i min bokhylle, men makan til tungt lesestoff har jeg aldri vært borti, så jeg klarte ikke å lese mursteinen ferdig. Men litt kunnskap om mannen har jeg fått med meg – mest ved å lese “sekundær-kilder” som beskrev denne mannen og hans tanker. Marx’s idéverden har trolig forårsaket mer krig, revolusjon, død og fordervelse enn noen annen tenker i verdenshistorien.

    Den klassiske marxismen var primært økonomisk orientert. Marx analyserte klassekampen mellom arbeidere og borgerskap, og hevdet at kapitalismen uunngåelig ville kollapse under vekten av sine egne motsetninger. Hovedmålet var revolusjon: å omstyrte kapitalismen og erstatte den med et klasseløst samfunn.

    Ulike sosialistiske bevegelser har forsøkt dette – alltid med millioner av drepte som resultat. Stalin i Russland/Soviet, Mao Zedong i Kina, Pol Pot/Røde Khmer i Kambodsja, 3 generasjoner Kim i Nord-Korea, Ho Shi Minh i Vietnam, Pathet Lao i Laos, Derg-juntaen i Etiopia, MPLA i Angola, FRELIMO i Mosambik, Hugo Chávez/PSUV i Venezuela og så videre. Det er vanlig å estimere opp mot 100 millioner direkte drepte til sammen i disse kommunistiske revolusjonene.

    Alle sosialistiske bevegelser der målet om en utopisk verdensorden helliger middelet – og reduserer individets ukrenkelige verdi – er livsfarlige. Bokstavelig talt.

    NY-MARXISMEN

    Ny-marxismen tok et annet grep. Den forsto at Vesten ikke ville falle sammen kun gjennom økonomiske kamper. I stedet vendte den blikket mot kultur, språk, identitet og institusjoner. Her ble kulturkampen selve nøkkelen – en langsom erobring av samfunnets tanker og verdier i stedet for en brå revolusjon på barrikadene. Men full samfunnsomveltning var fremdeles målet – et klasseløst, kjønnsløst, familieløst, normløst utopia.

    FRANKFURTER-SKOLEN OG KULTURMARXISMEN

    Frankfurter-skolen, etablert på 1920- og 30-tallet ved sosiologifakultetet ved universitetet i Frankfurt, Tyskland, ble en drivkraft i denne transformasjonen. Tenkerne der – som Horkheimer, Adorno, Marcuse og Fromm – hevdet at samfunnets strukturer (skole, kirke, familie, medier) reproduserer makt og undertrykkelse. For å frigjøre mennesket måtte man ikke bare endre økonomien, men selve kulturen.

    Slik ble “kritisk teori” utviklet. Ikke lenger bare kritikk av økonomiske strukturer, men en grunnleggende mistenkeliggjøring av tradisjonelle verdier, normer og institusjoner. Kultur ble slagmarken, og målet var å omdefinere menneskets forståelse av seg selv og sitt samfunn.

    På grunn av nazismens fremmarsj i Tyskland flyttet de fleste av disse radikale tenkerne til Nord-Amerika før 2. verdenskrig. De ble professorer ved toneangivende universiteter (Columbia, Berkeley, Harvard), og brakte ny-marxismen inn i amerikansk akademia. Marxistisk tankegods kunne skjule seg bak en legitim anti-nazistisk front på 40- og 50-tallet.

    NY-MARXISMENS UTVIKLING I USA

    Borgerrettskampen på 1960-tallet var en rettferdig kamp mot rasisme og segregering, men ble også et naturlig sted å koble marxistisk klassekamp til rasekamp. Mange ny-marxister så muligheten til å flytte fokus fra økonomi til rasemessig identitet.

    Det påfølgende studentopprøret og hippi-bevegelsen utover 70-tallet gjorde universitetene til et arnested for “kritisk teori” og anti-autoritære ideer (anarkisme). Marcuse (fra Frankfurter-skolen) ble kalt “far til den nye venstresiden” i USA. Han argumenterte for at frihet egentlig var en illusjon i kapitalismen.

    Ettersom motstanden mot Vietnamkrigen vokste fikk marxistiske og sosialistiske grupper i antikrigsbevegelsen gradvis en ny plattform, denne gang forkledd som pasifisme og rettferdighet. Men ny-marxismens glorifisering av revolusjon og opptøyer fortsatte uforandret.

    Feminismens 2. bølge på 80-tallet fikk sterk støtte fra marxistisk analyse av “patriarkatet” – det var jo en parallell til “den kapitalistiske undertrykkelsen”. Seksuell frigjøring ble i feminismen knyttet til frigjøring fra tradisjonelle samfunnsstrukturer (kirke, familie, ekteskap).

    Da postmodernismen begynte å gjøre seg gjeldende på slutten av 80-tallet introduserte tenkerne Derrida, Foucault og Lyotard (ikke marxister i klassisk forstand) sine språk- og maktanalyser. Disse analysene ga ny-marxismen nye verktøy: “alt er maktstrukturer.” Dette smeltet sammen til kritisk teori versjon 2.0 som inkluderte kjønn, språk og rase.

    Og da vi passerte årtusenskiftet flommet identitetspolitikk og “political correctness” over både USA og Vest-Europa på i alle fall disse tre områdene:

    1. Multikulturalismens idé om at alle kulturer er like verdifulle ble koblet til ny-marxistisk kritikk av vestlig dominans.

    2. I akademia ble “Critical Race Theory” (CRT), queer theory, og “gender studies” egne disipliner ved amerikanske universiteter.

    3. Politisk korrekthet: Språk ble en kamparena – kontroll over ord og begreper var en måte å kontrollere virkelighetsforståelsen på. Dette er direkte inspirert av både marxistisk og postmoderne tenkning.

    Og gjett om denne ord-kampen også har bølget frem og tilbake i Norge. Et banalt eksempel: Jeg har noen ganger signert styrereferater med STYREFORMANN Kåre Skuland. Men det er ikke politisk korrekt lenger – uansett hvor mye mann jeg er – det heter nå styreleder (kjønnsnøytralt) – og det har blitt påpekt av både sosialister og konservative.

    Eller hva med ordskiftene rundt ord som han, hun og hen? Eller omdefineringen av ordet ekteskap…

    Jeg forstår at det er fort gjort å overse hvilken ideologi denne kampen om ordene har sine røtter i, men la meg si det i klartekst: Omdefineringen av ord og definisjoner er en integrert del av ny-marxismens forsøk på kulturell revolusjon. Ny-marxister TROR VIRKELIG at samfunnet vil bli bedre, og uunngåelig vil utvikle seg mot Utopia dersom man bare kan fremprovosere en revolusjon.

    De siste 10-15 år har Woke-kulturen og ny-marxismen blitt mainstream:

    “Woke”-bevegelsen kombinerer nå ny-marxistisk identitetspolitikk med aktivisme på sosiale medier. “Undertrykker/offer”-dynamikken brukes om kjønn, hudfarge, seksualitet, Midtøsten-konflikten, klima og snart alle samfunnsområder.

    Store private selskaper adopterer “Diversity, equity, inclusion” (DEI) og ESG-rammeverk (Environmental, social, and governance) for å vise hvor “bærekraftig” eller “samfunnsansvarlig” selskapet er – rammeverk som er utviklet i akademiske miljøer preget av kritisk teori. Dermed sprer ideologien seg også inn i næringslivet.

    Popkultur: Hollywood, musikkindustrien og teknologigiganter forsterker og normaliserer nå disse narrativene – noe som gjør at ideologien ikke bare finnes på universitetene, men i folks dagligliv.

    DAGENS POLITISKE VIRKELIGHET

    Venstresiden har i flere tiår vært åpen for disse tankene. Identitetspolitikk, offer-narrativer, og en stadig oppløsning av tradisjonelle strukturer kan ses som arv fra Frankfurter-skolens prosjekt.

    Det oppsiktsvekkende er likevel hvordan disse ideene også påvirker borgerlige partier. Når Høyre og Frp ukritisk omfavner postmoderne begreper, globaliserte verdier uten rot i nasjon eller tradisjon, eller politisk korrekt språkbruk hentet fra venstresidens vokabular, skjer det ofte fordi de ikke ser ideenes røtter. De vil fremstå moderne, men ender med å spille på venstresidens banehalvdel.

    NY-MARXISMEN ER HØYRESIDENS BLINDSONE

    Hvordan kan dette skje?

    For det første må vi være klar over språkets makt: Ord som “inkludering”, “mangfold” og “bærekraft” er i seg selv nøytrale eller positive, men de fylles ofte med ideologisk innhold fra ny-marxistisk tankegods. Når disse ordene brukes som argumenter for store og raske omveltninger lukter det mer livsfarlig og naïv ny-marxisme enn det smaker god utvikling til beste for individ og samfunn. Et eksempel: “Oljeindustrien er ikke bærekraftig, og må legges ned innen 2030!” Dette er en ideologisk påstand utifra en ny-marxistisk samfunnsforståelse, økonomiforståelse og naturforståelse.

    Dernest har også konservative politikeres ønske om å være respektable borgere bidratt: Høyresiden ønsker ikke å fremstå bakstreversk, og tilpasser seg dermed tidsånden – uten å stille spørsmål ved dens premisser. Dette avdekker en manglende ideologisk ryggrad: Når konservative partier glemmer sitt verdigrunnlag, blir de lette bytter for tidens trender.

    Jeg mistenker også sterkt at de av våre folkevalgte som har høyere utdanning (ca 80%) i langt større grad er utdannet innen myke humaniora fag som samfunnsfag, sosiologi, psykologi, språkvitenskap og politisk idehistorie, pedagogikk ol. Generelt er disse disse fakultetene langt mer preget av ny-marxistiske modeller og teorier enn de naturvitenskapelige fakulteter. Økonomi, administrasjon og samfunnsøkonomi faller litt midt imellom.

    Min private, grovkornede undersøkelse av de folkevalgtes utdanning (2021-2025) fikk følgende resultat: ca 100 representanter har humaniora bakgrunn, ca 10 har realfag/teknologi utdanning, ca 10 har økonomiutdanning. Ca 30 har ikke høyere utdannelse. Resterende 19 representanter fordeler seg på disse kategoriene, samt praktiske fag, lærerutdanning, jus og lignende.

    Disse tallene forsterker min mistanke. 5 ganger så mange folkevalgte har møtt “kritisk teori” og ny-marxistiske forklaringsmodeller i sine studier enn antall folkevalgte som ble forskånet fra denne påvirkningen som student. Du verden hvor interessant det hadde vært med litt forskning på dette området! Det kunne vært med på å forklare hvorfor Stortinget er så i utakt med menigmann når det gjelder kulturkrigen.

    Dermed står vi i den paradoksale situasjonen at partier som sier de forsvarer tradisjon, frihet og subsidiaritet – beslutninger nær folk og institusjoner – i praksis bærer videre på ideer som sentraliserer makt, svekker sivilsamfunnet og uthuler de borgerlige frihetene de skulle beskytte.

    Og så må jeg også kommentere et forunderlig ironisk trekk ved utviklingen fra politisk/økonomisk marxisme til ny-marxismens radikale kulturkamp mot det bestående, og videre til dagens mainstream ny-marxisme i akademia, media og politikk: Det ser ut til at de tidligere marxistiske land i Europa tar sterkest avstand fra ny-marxismens kulturelle korstog. Kan noen forklare meg hvordan det har seg?

    KONKLUSJON

    Ny-marxismen er ikke bare et fenomen på ytterste venstre. Den er en kulturkraft som har infiltrert hele det politiske spekteret. Høyresiden har tatt over venstresidens språk – og med språket følger ideologien. Derfor må borgerlige partier våkne opp og gjenoppdage sitt eget verdigrunnlag. Uten et bevisst oppgjør med ny-marxismens ideologiske røtter, risikerer de å bli sine egne ideologiske fienders beste hjelpere. Nyttige idioter.

    MERK DEG HVILKE SAMFUNNS-STRUKTURER som ble målskivene for ny-marxismen – nemlig SKOLE, KIRKE, FAMILIE og MEDIER. Dette er en av årsakene til at et sterkt KRF er viktig på Tinget. KRF har solid politikk på disse områdene – selv om jeg også de siste årene har observert enkelte Krf-politikere som har latt seg føre bak lyset av ny-marxistisk retorikk.

    Så kjære Krf: dere vet mer enn de fleste hva det vil si å tenke ideologisk, filosofisk, ja kristent – og hvordan verdensbilde, historiesyn og menneskesyn påvirker våre valg som individer og som samfunn. Stå støtt på din kristne grunnvoll – også om dine nærmeste politiske allierte skulle snuble for ny-marxistisk ideologi. I et regjeringssamarbeid blir dette selve lakkmus-testen på om dere er et veiskilt eller en værhane, om dere er et termometer eller en termostat.

    La meg minne om noen kloke ord vår kronprins sa etter massakren på Utøya: “Det er ikke likegyldig hva vi tror.” Ideologien – troen – som ligger bak ordene er kanskje det aller viktigste å avdekke for oss som er velgere ved stortingsvalget. Og dermed er det også særdeles viktig at partiene blottlegger sin ideologi for oss, og ikke bare sine meninger om størrelsen på postene på statsbudsjettet.

  • Rus

    Rus

    I min store slekt har flere omgjengelige og godt likte slektninger hatt store rusproblemer. Min bestefar Karl Reme forklarte meg en gang at det kunne se ut som en svakhet i slekten – denne tendensen til å ligge under for flaska. Full klaff eller feil forklaring – jeg bestemte meg uansett for totalavhold. Jeg tør ikke leke med ildvannet fordi jeg ikke vet om mitt livshjul vil settes i brann av det.

    Bestefar pekte på slektens svakheter. Høyresiden pleier å minne om individets frihet og ansvar. Sosialistene hyler om statens ansvar for systemets ofre, og enkelte kristne tenker at djevelen alene har skylden.

    Uansett hva som er årsaken(e), så er rusproblematikken hjerteskjærende vond for både rusmisbrukeren, familien og alle som kommer i berøring med den. Rus er en så destruktiv kraft at saken alltid bør være på den politiske agendaen i et valgår.

    La meg derfor minne om litt statistikk, litt historikk og avslutte med litt politikk.

    LITT STATISTIKK

    – Folkehelseinstituttet (FHI) mener 5-8% av befolkningen (mellom 175.00-350.000) har alkoholavhengighet eller et skadelig høyt forbruk. Helsedirektoratet anslår et enda høyere tall: 375.000.

    – Foreningen Av-og-til sier at omtrent 10 % av den voksne befolkningen drikker på en måte som kan føre til avhengighet.

    – Ca. 90 000 barn, eller omtrent 8,3 % av alle barn under 18 år, har minst én forelder som misbruker alkohol (FHI)

    – 2023–2024: Rekordhøye overdose­tall (363 i 2023), spesielt grunnet syntetiske opioider.

    Rus er et av de største samfunnsproblemene Norge har, og er en hovedårsak til statens skyhøye helse- og sosialkostnader.

    LITT HISTORIKK

    Alkoholrus møter vi første gang i Bibelen da Noa etter syndefloden blir den første vindruedyrker. Han brygger vin, blir full og kler seg naken. Sønnen Kam ser sin pappa avkledd, mens brødrene Sem og Jafet går baklengs inn i teltet og dekker til sin nakne far. En pinlig og skamfull affære. Noa forbanner Kam og hans etterkommere fordi han så sin far naken. Fortellingen og moralen er ikke så lett tilgjengelig for oss som ikke forstår kulturen den gang, men hendelsen resulterer i den første slektsforbannelse i Bibelen – enten den var fortjent eller ikke.

    Den neste ubehagelige vinhistorien omhandler Abrahams nevø, Lot, og hans to døtre som nok tror at de er de eneste gjenlevende på jorden etter at Sodoma og Gomora er tilintetgjort av ild fra himmelen. I fjellhulen de flyktet til skjenker døtrene sin far Lot full, og ligger med han (incest) hver sin natt for å “bevare slekten etter vår far”. Man mistenker at den seksualiserte, normløse kulturen i Sodoma må ha påvirket både døtrene og Lot kraftig. De to guttebarna som blir unnfanget ble etterhvert stamfedre for moabittene og amorittene som senere ble erkefiender av Israel.

    Lots onkel, Abraham, derimot, hadde bedre erfaringer med vinen. Han fikk brød og vin av en ukjent prest for den Høyeste Gud, Melkisedek. Abraham tok i mot vinen som en velsignelse og drakk den for å ære Gud og feire seieren.

    I det nye testamente er døperen Johannes en totalavholdsmann, mens Jesus beskyldes for å være en vindrikker og storeter. Paulus anbefaler Timoteus å drikke litt vin for sine jevnlige magesmerter, mens han advarer efeserne mot å drikke for mye – det fører bare til utskeielser. Til galaterne nevner han drukkenskap som en av “kjødets gjerninger”.

    I Norge var øl og mjød viktig i vikingenes festkultur, og i middelalderen var øl dagligdrikk – også for barna. Det var tryggere å drikke enn vann, og klostrene hjalp til med bryggingen. Men på 1500-tallet kom brennevinen via Hansa-handelen: først til medisinsk bruk og deretter som nytelsesdrikk og rusmiddel. Forbruket økte drastisk på 1600-tallet og blir et uhåndterlig samfunnsproblem på 1700-tallet. Tidlig på 1800-tallet topper vi konsumet i Europa med 13 liter ren alkohol per år per voksen. Siste halvdel av århundret våkner kristenfolket og avholdssaken får vind i seilene. Avholdsfolket blir landets fremste forkjempere mot fattigdom, vold og sosial nød.

    Under 1. verdenskrig innføres totalforbud på brennevin. Og i mellomkrigstiden får vi Forbudstiden da både brennevin og vin en tid blir forbudt. Men en folkeavstemning i 1926 fjerner forbudet, og Vinmonopolet tar over salget utover 30-tallet. I etterkrigstiden går arbeiderklassen fra øl til mer vin og brennevin, og avholdsbevegelsen taper terreng.

    Det er mye debatt om liberalisering på 70- og 80-tallet, men fortsatt høye avgifter. Det blir mindre ungdomsfyll, og mer vin og «kontinental» drikking blant voksne.

    Samtidig introduserer hippiebevegelsen cannabis og heroin. Narkotika hadde i hovedsak vært brukt medisinsk (opium og morfin) siden tidlig 1800-tallet, men nå sprer narkotika seg raskt i ungdomskulturen. Narkotika-krisen på 80-tallet med økt kriminalitet, sprøytemisbruk og overdosedødsfall gjør at blant annet metadonbehandling utprøves i et begrenset omfang.

    På 90-tallet har vi et av Europas høyeste overdose-tall per innbygger. Og utover 2000-tallet kommer nye stoffer på markedet. Liberaliseringsdebatten blusser også opp. Avkriminalisering, sprøyterom, LAR og metadon innføres.

    LITT POLITIKK

    Hva er situasjonen nå?

    Rusreformutvalget (2018-2021) foreslår avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika, men blir møtt med stor politisk splittelse. Reformen stoppes i 2021 med en ganske forvirrende “blokk” på hver side:

    Disse partiene var for reformen: Høyre, SV, Rødt, MDG, Venstre.

    Disse partiene stemte mot: Krf, Frp, Sp og Ap.

    Så dersom ruspolitikk er viktig for deg, bør du stemme Krf, Frp, Sp eller Ap. Men særlig har Krf en god rusmiddel-politikk, fordi de anerkjenner den viktige og gode jobben som de kristne rehabiliteringstilbudene representerer. Kristen rusomsorg er i en særklasse.

    LITT ETIKK

    To av mine slektninger fikk hjelp til å komme ut av rusmisbruket sitt i voksen alder: en fikk hjelp på AA (som er et sekulært tilbud, men som likevel bygger på en filosofi sterkt preget av kristendom), og den andre fikk hjelp av Evangeliesenteret.

    Det beste utgangspunkt for å befri rusmisbrukeren fra alkohol og narkotika er nemlig et kristent menneskesyn som balanserer menneskets verdi, forståelse for syndens konsekvenser, tro på individets frihet og ansvar, og omsorgen for de som “ikke klarte det”. Ingenting kan bedre hjelpe en misbruker enn både å bli møtt med nåde og sannhet, og kombinere dette med profesjonell hjelp.

    Det beste utgangspunkt for å bekjempe rusmisbruket som samfunnsproblem er et å forstå kjernen i problemet: Kjernen i problemet er synd. Å drikke litt alkoholholdig drikke er ikke synd. Men å ruse seg er å synde – enten det er med alkohol, tabletter/medisin eller narkotika.

    Synd kan ikke møtes med ettergivenhet, legalisering eller bare erstattes av en annen synd (metadon). Synd i samfunnet må bekjempes med like stor besluttsomhet som vi bekjemper kreft i en kropp. Vi gir ikke opp før hver eneste rest av kreft er borte.

    Ingen manøvrerer bedre i et komplekst landskap som ruspolitikken enn politikere som har et kristent indre kompass.

  • Kristne friskoler

    Kristne friskoler

    Jeg har gjort noe de siste 4-5 år som ikke mange mennesker i Norge har gjort før meg: Jeg har ledet et team på 4-5 frivillige (se navneliste på slutten) som har startet 2 kristne grunnskoler samtidig!

    Det har gitt meg en helt unik innsikt i hva som kreves for å etablere en friskole i Norge og erfaring av hvordan norsk lovgivning og offentlige instanser fungerer i praksis på dette feltet. Den som vil starte eller drive en kristen friskole oppdager fort at holdningen til friskoler i de ulike politiske partier varierer fra hat til hurra-rop, og fra favør til frykt. Og variasjonen i hvordan kommunens funksjonærer møter en skole under oppseiling er like variabel.

    Her er historien og lærdommen (komprimert):

    HISTORIEN om 2 stk “Hans Nielsen Hauge grunnskoler”:

    Menigheten Jesus Church besluttet høsten 2017. å starte en kristen grunnskole i Oslo. Jeg fikk ansvaret for gjennomføringen.

    I februar 2018 ble like greit to søknader sendt til Udir (3 dager for sent pga manglende bekreftelse på innskutt kapital fra banken). Dermed kom ikke godkjenningene fra Udir før i februar 2020. På 36 måneder måtte vi da få på plass rektor, lærere, godkjente skolelokaler, finansiering og en drøss med andre ting i de to kommunene Oslo og Nordre Follo. Først tidlig i 2023 fant vi egnede lokaler som hadde mulighet for å bli godkjent. Vi ga full gass, og seks måneder senere var to nye skoler i gang – det opplevdes som et under!

    I Oslo var det de byråkratiske prosessene rundt godkjenningen av lokalene i den nedlagte nasjonale døveskolen i Skådalen som nesten drepte skolen før den var født. Vanskelige runder med Riksantikvar, Bydelslegen (miljørettet helsevern), og til slutt Statsforvalter. Endelig godkjenning fra Statsforvalter og Udir var på plass siste hverdag før skolen skulle åpne! Men 10 lykkelige elever begynte på skolen i august 2023.

    I Nordre Follo kunne vi leie ledige klasserom i Kolbotn skole, sa administrasjonen i januar 2023. Men leiekontrakten ble en politisk betent sak rundt påsketider. Vi vant avstemmingen i kommunestyret med knappest mulig margin, og skolen kunne starte med 4 elever. Avgjørelsen ble klaget inn til Statsforvalter av mindretallet. Ny avstemming i et nytt, blått kommunestyre kom etter valget høsten 2023, og 2/3 av stemmene gikk i skolens favør. Dessverre ble likevel leiekontakten sagt opp før jul 2024, da kommunen ønsket å bruke lokalene til velkomstklasser i stedet. Om en uke starter skolen opp etter sommerferien i leide lokaler i 3. etg i Kolben Kulturhus med minst 27 forventningsfulle elever. Skolen har overlevd – mer på tross av kommunen enn på grunn av den.

    LÆRDOMMEN

    A. Norge har undertegnet internasjonale avtaler (EU og FN) som garanterer at foreldre har rett til å velge en skole for sine barn som underviser i samsvar med deres egen ideologiske overbevisning, samt at grunnskoleutdanningen skal være gratis.

    Dette respekteres og støttes på en troverdig måte av høyresiden i norsk politikk. Venstresiden motarbeider denne rettigheten etter beste evne, men klarer ikke alltid å stoppe alle som ønsker å etablere en ny friskole. Vår skole opplevde dette skillet svært tydelig. Venstresiden var skeptiske til oss. Jo lenge til venstre, jo mer rødt så de: SV’s representant var fanatisk i sin fordømmelse av skolen, og gikk hardt ut i media med hvor forferdelig denne skolen kom til å bli, og beskrev hvor skadelig slike skoler var for elevene og samfunnet. Patetisk. AP stemte også mot. SP og MDG sine representanter var delt på midten, mener jeg å huske.

    På den annen side: Høyre, Frp, og Krf var svært imøtekommende, og ønsket skolen velkommen til kommunen.

    Friskolesaken er en av flere grunner til at vi trenger en ny borgerlig regjering i Norge. Det er fremdeles urettferdig fordeling av skolemidler mellom private og offentlige skoler. Elevene i friskolene får kun 85% av midlene som elever i den offentlige skolen får. Resten må betales av foreldrene – som jo egentlig allerede betaler for skolegangen til sine barn med skattepenger. De betaler med andre ord dobbelt for barnas utdanning!

    Norge har samtidig skrevet under på at grunnskolen skal være gratis for alle. Her har de borgerlige partiene noe de må rydde opp i dersom vi får en blå regjering:

    FRISKOLENE MÅ FÅ 100% – SAMME BELØP PER ELEV SOM DE OFFENTLIGE SKOLER!!!

    Et KrF i vippeposisjon sammen med et sterkt FrP kan bli nøkkelen til å få dette gjennomført i kommende stortingsperiode, tror jeg.

    B. Jeg liker å tenke på meg selv som en gründer – i alle fall som en slags sosial eller kristen entreprenør. Men møtet med byråkratiet og dets manglende evne til å forstå eller hjelpe de som ønsker å etablere noe nytt er begredelig. Lovverket og søknadsprosessene må forenkles! Regelverket og prosessene for å få lokaler godkjent til drift av grunnskole er så omfattende at det noen ganger blir komisk.

    Norge trenger en regjering for alvor vil gjøre det enklere å starte nye bedrifter. Men det samme gjelder friskoler. Man kan ikke ha samme krav på alle områder for en nystartet liten skole på 10 elever som en offentlig skole på 500. Lovverket må tilpasses og det må være mulig å bruke litt skjønn og sunt folkevett.

    Kjære politikere og byråkrater: Husk at det offentlige er til for borgerne, og ikke omvendt.

    Og NÅR (forhåpentligvis) Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet danner regjering om 4 uker, da håper jeg dere vil ta tak i følgende umiddelbart:

    1. Sørg for lik finansiering mellom offentlige og private skoler – slik jeg mener Norge har forpliktet seg til i internasjonale avtaler.

    2. Sett i gang et stort forenklingsprosjekt slik at mange flere friskoler kan startes og overleve de første trange årene.

    Dette er trosfrihet i praksis. Dette er menneskerettigheter i praksis. Dette er mangfold i praksis.

    POSTLUDIUM

    Ære den som æres bør.

    Dette er teamet jeg hadde med meg.

    • Asbjørn Hamre har vært med helt siden søknadene ble skrevet og frem til i dag (som styremedlem). Siv Hamre var med under søknadsskrivingen.
    • Arnvid Løvbukten har vært med fra skolene ble godkjent og frem til i dag.
    • Ådne og Anne Louise Dæhlin var også med i tiden fra godkjenning til oppstart. I denne perioden ledet Ådne teamet.
    • Øyfrid Sofienlund han vært med i teamet fra hun ble ansatt som rektor et par måneder før skolene kom i gang.