Category: Ideologi

De grunnleggende friheter i et demokrati er trosfrihet/meningsfrihet, ytringsfrihet/pressefrihet og forsamlingsfrihet. Disse frihetene er grunnleggende for rettigheter som stemmerett, rettssikkerhet og dels også eiendomsretten. Tradisjonelt er dette friheter og rettigheter som har fått sterkest støtte fra høyresiden i politikken.

Men våre friheter er under stadig større press. Hvor skjøre disse frihetene er fikk vi illustrert under pandemien. Forsamlingsfriheten ble kansellert uten politisk diskusjon. Ytringsfriheten ble i praksis sensurert ved at alle kritiske røster ble “kansellert” av media. Vi ble nektet å besøke våre egne eiendommer. Unntakslover ble innført over natta – før man visste hvor farlig eller ufarlig viruset egentlig var.

Jeg håper vi som nasjon har lært noe av dette. Men trolig har vi ikke det – i alle fall har det vært forunderlig lite selvkritikk å lese hos de redaktørstyrte mediene. Koronautvalgets gransking av myndighetenes håndtering ga kreditt til både Erna Solbergs og Jonas Gahr Støres regjeringer; null snakk om de prinsipielle sidene ved å innskrenke borgernes friheter.

Hvem står opp for friheten nå i 2025?

Det er MYE vanskeligere for våre politikere å oppdage når en grunnleggende frihet trues av små og store valg som de må gjøre enn man skulle tro. Men det er desto viktigere at politikere evner å se de prinsipielle sider av sakene de behandler.

Jeg synes flere av dagens Krf-politikere utviser denne evnen. Her er ett eksempel: Joel Ystebø fra Bergen.

Han har klart å tenke klart og prinsipielt. Han har ytret seg offentlig til forsvar for jødene og Israel. Han har uttalt seg kritisk om den ukritiske innføringen av obligatorisk Pride-feiring i offentlige institusjoner. Han løfter frem forfølgelsen av kristne i andre deler av verden – nyheter som forties i norske medier fordi det ikke passer inn i deres “narrativ”. Og en mengde andre saker.

Vi trenger Krf på Stortinget, rett og slett fordi det ikke finnes noe bedre ideologisk begrunnelse for de grunnleggende frihetene enn det kristne gudsbilde, verdensbilde, menneskesyn og historiesyn som bygger på Bibelens åpenbaring.

Humanetikere, menneskerettighetsforkjempere og omtrent alle andre typer frihetsforkjempere må låne verdier fra kristen ideologi for å begrunne sine standpunkter. Gode verdier kan ikke hentes fra naturalismen, fordi denne ismen er “verdiløs”. Den sier ingenting om hva som er rett eller galt, godt eller dårlig. Naturalismen som ligger til grunn for ateismen anerkjenner kun den materielle verden. Moral og etikk, mennesker og følelser, alt er bare meningsløse, hensiktsløse, verdiløse utvekslinger av energi. Det blir dårlig politikk av et slikt grunnsyn.

Jeg stemmer Krf fordi partiet har et kristent ideologisk grunnlag som gjør det mulig å kjempe på frihetens side.

Krf kaller seg et kristendemokratisk parti. Hva innebærer det?

Hva kjennetegner den kristendemokratiske ideologi i forhold til andre ideologier som konservatisme, liberalisme, kapitalisme og sosialisme?

Er kristendemokratiet bare en blandingsideologi uten eget verdimessig og filosofisk grunnlag eller står det ideologisk på egne bein?

Grunnmuren til et hus trenger ikke daglig ettersyn. Men en gang hvert fjerde år er det bra å ta en kontroll. I dagens artikkel sjekker jeg den ideologiske grunnmuren til det kristendemokratiske partiet Krf.

BAKGRUNN OG HISTORIE

Kristendemokratiet som en idéstrømning har røtter helt tilbake til 1800-tallet og ble et kristent svar på to parallelle utviklinger: den raske industrialiseringen med mye sosial nød, og sekulariseringen etter den franske revolusjon og Napoleonskrigene som svekket kirkens politiske rolle i mange land.

I katolske miljøer ble svaret på disse strømningene formulert gjennom den katolske sosiallæren (hvor grunnsteinen var Pave Leo XIII’s rundskriv Rerum Novarum i 1891), som kritiserte både uregulert kapitalisme og revolusjonær sosialisme/marxisme.

I protestantiske miljøer kom impulser fra den kalvinistiske kallstanken. Arbeid som en tjeneste for Gud var særlig betont i reformerte kretser. Også Luthers toregimentslære (skille mellom stat og kirke, men med etiske prinsipper i politikken) ble viktig. Den protestantiske arbeidsmoral som Max Weber kalte det, en sterk pliktetikk og lokalt fellesskap dannet grunntanken i protestantiske partier, for eksempel Anti-Revolutionaire Partij (ARP) i Nederland som ble stiftet allerede i 1879.

Etter 1945 ble disse kaolske og protestantiske trådene samlet i brede, tverrkirkelige partier – ikke minst i Tyskland, Italia og Benelux – som la grunnlaget for gjenoppbygging, velferdsstat og europeisk samarbeid. Siste halvdel av 1900-tallet var de europeiske kristendemokratiske partiene store og dominerte politikken i mange EU-land. Innflytelsen har blitt noe mindre etter årtusenskiftet.

HVA DEFINERER ET KRISTENDEMOKRATI?

Kjernen i kristendemokratiet er et bestemt menneskesyn: Mennesket er ukrenkelig og relasjonelt, med både frihet og ansvar.

Derfra følger tre nøkkelprinsipper:

1. Menneskeverd og felles beste: Politikk skal tjene hele mennesket og hele samfunnet, ikke bare økonomiske mål.

2. Subsidiaritet: Oppgaver løses på lavest mulig effektive nivå – familie, frivillighet og lokalsamfunn først – mens høyere nivåer støtter når det trengs.

3.Solidaritet: De sterke har et ansvar for de svake; velferdsordninger og sosialpolitikk legitimeres etisk, ikke bare instrumentelt.

I tillegg kommer forvaltertanken: natur og ressurser er gaver (fra Gud) som skal forvaltes bærekraftig.

Økonomisk forsvarer kristendemokratiet en sosial markedsøkonomi: markedet er normalt den beste måten å skape verdier på og legge til rette for nye bedrifter, men trenger klare spilleregler, konkurransevern og sosial korreksjon for å ivareta menneskeverd, miljø og rettferdighet. Det innebærer f.eks. skatter og overføringer som demper utenforskap (f.eks rusomsorg eller arbeidsledighet), familiepolitikk som styrker sivilsamfunnet, og reguleringer som hindrer maktkonsentrasjon – både i stat og storkapital.

Slik plasserer kristendemokratiet seg i sentrum mellom andre ideologier.

I FORHOLD TIL LIBERALISME

I likhet med liberalismen forsvarer kristendemokratiet rettsstat, ytringsfrihet og markedsøkonomi, men det avviser verdinøytralitet og ren minimalstat – frihet må balanseres av et moralsk ansvar. Frihet uten moralsk kompass går seg vill. Det har de liberale/progressive kreftene i USA ettertrykkelig bevist.

I FORHOLD TIL KONSERVATISME

Som konservatismen verdsetter kristendemokratiet tradisjon, kultur og institusjoner, men det er mindre status quo-orientert og mer opptatt av sosial rettferdighet. Det har kristen etisk tenkning som utgangspunkt – ikke bare å være konservativ for konservatismens egen skyld. Bevare meg vel, så bra!

I FORHOLD TIL SOSIALDEMOKRATISME

Med sosialdemokratiet deler kristendemokratene mål om velferd og inkludering, men det legger større vekt på sivilsamfunn og lokalt ansvar enn på statlig styring. KrF er derfor en tydelig støtte for landets kristne menigheter, organisasjoner og misjon/bistand. Halleluja.

I FORHOLD TIL KAPITALISMEN

Overfor kapitalismen som økonomisk system sier kristendemokratiet “ja, men”: ja til markedet, men med tydelige etiske og sosiale rammer. Amen.

I FORHOLD TIL SOSIALISME

Kristendemokratiet deler sosialismens mål om sosial rettferdighet og vern av svake, men forankrer dette i kristen etikk, subsidiaritet, sivilsamfunn og regulert markedsøkonomi med privat eiendomsrett. Sosialismens materialisme og klassekamp som søker likhet gjennom kollektivt/statlig eierskap og sterkere økonomisk styring, ofte i et sekulært rammeverk, burde vært plassert på historiens søppelhaug for mange tiår siden.

I FORHOLD TIL ØKOLOGISME

Kristendemokratiet og økologismen deler vekt på bærekraft/forvaltertanke og sosial rettferdighet, men førstnevnte forankrer også dette i kristen etikk og verdensbilde. Økologismen derimot bygger på økologisk systemtenkning og har tydelig en vekstskepsis. Økologismen har nå infisert, ja invadert, de fleste partier på Stortinget i den grad at det ikke lenger handler om bare godt forvalterskap av naturen, men heller aktiv nedbygging og tilbaketrekking i den tro at urørt natur klarer seg best alene. Det gjør den ikke.

Her må ikke KrF miste fotfestet og skli bort fra sitt kristne utgangspunkt: Aktiv utnyttelse og forvaltning av jordens ressurser til menneskenes beste er godt – både for samfunnet og naturen.

Naturen står ikke over menneskene, men mennesket står over naturen. Og Gud står over alt. Også den siste setningen om Gud er viktig, for uten Gud har ikke kristendemokratiet det moralske ankerfestet som hele ideologien bygger på.

KRISTELIG FOLKEPARTI

Norske KrF (etablert i 1933) er definitivt et kristendemokratisk parti, men skiller seg likevel fra sine store søsterpartier på kontinentet på flere områder, og har kun hatt observatørstatus i EPP (European People’s Party nettverket) siden 1999.

Hva skoller KrF i forhold til andre europeiske kristendemokratiske partier? La meg peke på fire forhold:

– Mer tilbakeholden EU-linje: foretrekker EØS framfor EU-medlemskap.

– Tydelig bistandsprofil: mål om ca. 1 % av BNI til utvikling.

– Særnorsk familiepolitikk, særlig ved kontantstøtten og skole- og barnehage politikken.

– Markant verdifokus i bioetikk og livssynsspørsmål.

Når disse fire ingrediensene er med i miksen får man den norske versjonen av kristendemokratiet.

KONKLUSJON

Kristendemokratiet er en verdibasert sentrum-høyre ideologi som kombinerer personlig frihet med sosialt ansvar, marked med moral og nærhetsstyring med solidaritet.

KrF’s særpreg er ikke bare hva partiet vil oppnå, men hvordan: gjennom etisk forankrede kompromisser som ivaretar både mennesket og fellesskapet.

Og hvis noen fremdeles er i tvil: Jeg stemmer KrF.

Både Høyre og KrF er på sett og vis kristendemokratiske partier – begge deltar på samlingene til European People’s Party (EPP) som het Christian Democrat Group frem til 1979. EPP er den største partigruppen i Europaparlamentet.

Men her hjemme i Norge promoterer KrF seg som et kristendemokratisk parti mens Høyre promoterer seg som et konservativt eller liberalkonservativt parti. Samtidig har mange av Høyres søsterpartier i Europa ordet ‘kristen’ i sitt partinavn.

Så hva skiller egentlig Krf fra Høyre?

To saker er avgjørende: Abort og EU/EØS.

1. ABORT

HØYRE vil bevare nåværende abortlov, og ønsker også at Norge skal ta en lederrolle internasjonalt for å “gi jenter og kvinner verden over tilgang til prevensjon, seksualundervisning og trygge aborter”, som de uttrykker det i partiprogrammet. Til dette vil selvsagt en kristen innvende at provoserte aborter alltid vil være så langt fra “trygge” som det går an for fosteret som avlives – drapsprosedyren kan bare blir “trygge” for legen og barnets mor.

KFR sier nei til selvbestemt abort og vil verne om livet fra unnfangelse til naturlig død.

2. EU

HØYRE – lik de fleste europeiske kristendemokratiske og konservative partier – støtter EU-prosjektet sterkt, og mener Norge bør søke medlemskap.

KFR er imot EU-medlemskap, men vil beholde EØS som omhandler økonomisk samhandel (og i praksis gir oss tilgang til EU’s 4 friheter; fri flyt mellom medlemslandene av kapital, varer, tjenester og mennesker), og skiller seg dermed ut fra EPP på dette punkt (sammen med britiske The Conservative party). En mindre partigruppe i Europa-parlamentet med kristenkonservative partier som er imot EU heter European Conservatives and Reformists (ECR). Krf er ikke med i denne gruppen – trolig på grunn av sitt Ja-til-EØS standpunkt.

Tradisjonelt har i tillegg Høyre lagt mer vekt på økonomiske spørsmål med en kapitalistisk tilnærming (sosial markedsøkonomi). Krf på sin side har ofte fokusert på mykere verdier som familie og omsorg (sterkere velferdsfokus).

HØYRES AKILLESHÆL

Jeg er glad for Høyres generelle konservative holdning som gjør at de ønsker gradvise endringer over tid, fremfor revolusjon (som alltid ender i blodbad). Men når man bare er konservativ, for konservatismens egen skyld, ender man også ofte på feil side i mange saker. Selve partinavnet “Høyre” (stiftet i 1884) er en historisk påminnelse om dette. De fikk navnet fra Frankrike der de konservative som var Kongens støttespillere satt på høyre side i nasjonalforsamlingen, mens de liberale satt til venstre. De konservative var for eksempel mot å gi stemmerett for kvinner, som de nå selvsagt er for.

Dette illustrerer ette min mening et grunnproblem med konservatisme.

Konservative lander ofte på en politikk som har foten på bremsen, men ikke hånda på rattet. Det er fordi konservativ handler mer om å bevare enn om å styre mot et mål. Ofte er dette ba – som for eksempel å ville bevare demokratiet. Andre ganer er det sørgelig – som å ville bevare selvbestemt abort selv når vi nå vet SÅ MYE MER om når et liv begynner i mors mage.

Et kristendemokratisk parti som Krf mener jeg har bedre forutsetninger for å lykkes med å skape god politikk i et samfunn som stadig endrer seg. Det er fordi Krf har en verdimessig forankring: nemlig de KRISTNE verdiene.

Men jeg vil samtidig komme med en advarende pekefinger til Krf: De KRISTNE verdiene har ikke blitt til i et vakuum. De hentes frem og begrunnes utfra en en helt spesiell historiebok: Guds Ord som åpenbarer menneskets historie fra skapelsens morgen til tidens slutt. Fra Bibelen kommer et unikt sett av verdier om menneskets plass i skaperverket; vårt ansvar, vår hensikt og vår verdi.

Dersom Krf beveger seg for langt bort fra fortellingene i Bibelen vil partiets kristne verdier sakte men sikkert rotne på rot – slik som det gjør i konservative partier som ikke har noe fast holdepunkt (Eksempel: i 1975 ville ikke Høyre ha selvbestemt abort – nå er de for).

Jeg er glad for at paritet har ordet “kristelig” i sitt navn. Det forplikter partiet på sitt kristne verdigrunnlag som ikke kan løsrives fra Bibelen og Jesus Kristus.

Så kjære Krf: fortsett å være stolte av vår kristne kulturarv, men ikke stopp der. Vær stolt av Jesus Kristus. Vær stolt av Bibelen. Det er fra disse kildene Vesten har sine beste verdier og henter inspirasjon for å forme en bedre verden og et varmere samfunn.

Jeg vet det høres selvmotsigende ut at det skulle være ny-marxistisk tankegods på den borgerlige side i politikken. Men ny-marxismen er en djevel i skinnende hvite klær – og er ikke alltid like lett å avsløre. Så la oss ta et lite dykk i slektskapet mellom old-school marxisme, ny-marxismen, Frankfurter-skolen, og hvordan dette i dag sterkt påvirker venstresiden, men også alt for ofte lurer både sentrumspartiene, Høyre og Frp inn i et destruktivt landskap.

FRA KARL MARX TIL NY-MARXISME

Jeg har “Das Kapital” av Karl Marx i min bokhylle, men makan til tungt lesestoff har jeg aldri vært borti, så jeg klarte ikke å lese mursteinen ferdig. Men litt kunnskap om mannen har jeg fått med meg – mest ved å lese “sekundær-kilder” som beskrev denne mannen og hans tanker. Marx’s idéverden har trolig forårsaket mer krig, revolusjon, død og fordervelse enn noen annen tenker i verdenshistorien.

Den klassiske marxismen var primært økonomisk orientert. Marx analyserte klassekampen mellom arbeidere og borgerskap, og hevdet at kapitalismen uunngåelig ville kollapse under vekten av sine egne motsetninger. Hovedmålet var revolusjon: å omstyrte kapitalismen og erstatte den med et klasseløst samfunn.

Ulike sosialistiske bevegelser har forsøkt dette – alltid med millioner av drepte som resultat. Stalin i Russland/Soviet, Mao Zedong i Kina, Pol Pot/Røde Khmer i Kambodsja, 3 generasjoner Kim i Nord-Korea, Ho Shi Minh i Vietnam, Pathet Lao i Laos, Derg-juntaen i Etiopia, MPLA i Angola, FRELIMO i Mosambik, Hugo Chávez/PSUV i Venezuela og så videre. Det er vanlig å estimere opp mot 100 millioner direkte drepte til sammen i disse kommunistiske revolusjonene.

Alle sosialistiske bevegelser der målet om en utopisk verdensorden helliger middelet – og reduserer individets ukrenkelige verdi – er livsfarlige. Bokstavelig talt.

NY-MARXISMEN

Ny-marxismen tok et annet grep. Den forsto at Vesten ikke ville falle sammen kun gjennom økonomiske kamper. I stedet vendte den blikket mot kultur, språk, identitet og institusjoner. Her ble kulturkampen selve nøkkelen – en langsom erobring av samfunnets tanker og verdier i stedet for en brå revolusjon på barrikadene. Men full samfunnsomveltning var fremdeles målet – et klasseløst, kjønnsløst, familieløst, normløst utopia.

FRANKFURTER-SKOLEN OG KULTURMARXISMEN

Frankfurter-skolen, etablert på 1920- og 30-tallet ved sosiologifakultetet ved universitetet i Frankfurt, Tyskland, ble en drivkraft i denne transformasjonen. Tenkerne der – som Horkheimer, Adorno, Marcuse og Fromm – hevdet at samfunnets strukturer (skole, kirke, familie, medier) reproduserer makt og undertrykkelse. For å frigjøre mennesket måtte man ikke bare endre økonomien, men selve kulturen.

Slik ble “kritisk teori” utviklet. Ikke lenger bare kritikk av økonomiske strukturer, men en grunnleggende mistenkeliggjøring av tradisjonelle verdier, normer og institusjoner. Kultur ble slagmarken, og målet var å omdefinere menneskets forståelse av seg selv og sitt samfunn.

På grunn av nazismens fremmarsj i Tyskland flyttet de fleste av disse radikale tenkerne til Nord-Amerika før 2. verdenskrig. De ble professorer ved toneangivende universiteter (Columbia, Berkeley, Harvard), og brakte ny-marxismen inn i amerikansk akademia. Marxistisk tankegods kunne skjule seg bak en legitim anti-nazistisk front på 40- og 50-tallet.

NY-MARXISMENS UTVIKLING I USA

Borgerrettskampen på 1960-tallet var en rettferdig kamp mot rasisme og segregering, men ble også et naturlig sted å koble marxistisk klassekamp til rasekamp. Mange ny-marxister så muligheten til å flytte fokus fra økonomi til rasemessig identitet.

Det påfølgende studentopprøret og hippi-bevegelsen utover 70-tallet gjorde universitetene til et arnested for “kritisk teori” og anti-autoritære ideer (anarkisme). Marcuse (fra Frankfurter-skolen) ble kalt “far til den nye venstresiden” i USA. Han argumenterte for at frihet egentlig var en illusjon i kapitalismen.

Ettersom motstanden mot Vietnamkrigen vokste fikk marxistiske og sosialistiske grupper i antikrigsbevegelsen gradvis en ny plattform, denne gang forkledd som pasifisme og rettferdighet. Men ny-marxismens glorifisering av revolusjon og opptøyer fortsatte uforandret.

Feminismens 2. bølge på 80-tallet fikk sterk støtte fra marxistisk analyse av “patriarkatet” – det var jo en parallell til “den kapitalistiske undertrykkelsen”. Seksuell frigjøring ble i feminismen knyttet til frigjøring fra tradisjonelle samfunnsstrukturer (kirke, familie, ekteskap).

Da postmodernismen begynte å gjøre seg gjeldende på slutten av 80-tallet introduserte tenkerne Derrida, Foucault og Lyotard (ikke marxister i klassisk forstand) sine språk- og maktanalyser. Disse analysene ga ny-marxismen nye verktøy: “alt er maktstrukturer.” Dette smeltet sammen til kritisk teori versjon 2.0 som inkluderte kjønn, språk og rase.

Og da vi passerte årtusenskiftet flommet identitetspolitikk og “political correctness” over både USA og Vest-Europa på i alle fall disse tre områdene:

1. Multikulturalismens idé om at alle kulturer er like verdifulle ble koblet til ny-marxistisk kritikk av vestlig dominans.

2. I akademia ble “Critical Race Theory” (CRT), queer theory, og “gender studies” egne disipliner ved amerikanske universiteter.

3. Politisk korrekthet: Språk ble en kamparena – kontroll over ord og begreper var en måte å kontrollere virkelighetsforståelsen på. Dette er direkte inspirert av både marxistisk og postmoderne tenkning.

Og gjett om denne ord-kampen også har bølget frem og tilbake i Norge. Et banalt eksempel: Jeg har noen ganger signert styrereferater med STYREFORMANN Kåre Skuland. Men det er ikke politisk korrekt lenger – uansett hvor mye mann jeg er – det heter nå styreleder (kjønnsnøytralt) – og det har blitt påpekt av både sosialister og konservative.

Eller hva med ordskiftene rundt ord som han, hun og hen? Eller omdefineringen av ordet ekteskap…

Jeg forstår at det er fort gjort å overse hvilken ideologi denne kampen om ordene har sine røtter i, men la meg si det i klartekst: Omdefineringen av ord og definisjoner er en integrert del av ny-marxismens forsøk på kulturell revolusjon. Ny-marxister TROR VIRKELIG at samfunnet vil bli bedre, og uunngåelig vil utvikle seg mot Utopia dersom man bare kan fremprovosere en revolusjon.

De siste 10-15 år har Woke-kulturen og ny-marxismen blitt mainstream:

“Woke”-bevegelsen kombinerer nå ny-marxistisk identitetspolitikk med aktivisme på sosiale medier. “Undertrykker/offer”-dynamikken brukes om kjønn, hudfarge, seksualitet, Midtøsten-konflikten, klima og snart alle samfunnsområder.

Store private selskaper adopterer “Diversity, equity, inclusion” (DEI) og ESG-rammeverk (Environmental, social, and governance) for å vise hvor “bærekraftig” eller “samfunnsansvarlig” selskapet er – rammeverk som er utviklet i akademiske miljøer preget av kritisk teori. Dermed sprer ideologien seg også inn i næringslivet.

Popkultur: Hollywood, musikkindustrien og teknologigiganter forsterker og normaliserer nå disse narrativene – noe som gjør at ideologien ikke bare finnes på universitetene, men i folks dagligliv.

DAGENS POLITISKE VIRKELIGHET

Venstresiden har i flere tiår vært åpen for disse tankene. Identitetspolitikk, offer-narrativer, og en stadig oppløsning av tradisjonelle strukturer kan ses som arv fra Frankfurter-skolens prosjekt.

Det oppsiktsvekkende er likevel hvordan disse ideene også påvirker borgerlige partier. Når Høyre og Frp ukritisk omfavner postmoderne begreper, globaliserte verdier uten rot i nasjon eller tradisjon, eller politisk korrekt språkbruk hentet fra venstresidens vokabular, skjer det ofte fordi de ikke ser ideenes røtter. De vil fremstå moderne, men ender med å spille på venstresidens banehalvdel.

NY-MARXISMEN ER HØYRESIDENS BLINDSONE

Hvordan kan dette skje?

For det første må vi være klar over språkets makt: Ord som “inkludering”, “mangfold” og “bærekraft” er i seg selv nøytrale eller positive, men de fylles ofte med ideologisk innhold fra ny-marxistisk tankegods. Når disse ordene brukes som argumenter for store og raske omveltninger lukter det mer livsfarlig og naïv ny-marxisme enn det smaker god utvikling til beste for individ og samfunn. Et eksempel: “Oljeindustrien er ikke bærekraftig, og må legges ned innen 2030!” Dette er en ideologisk påstand utifra en ny-marxistisk samfunnsforståelse, økonomiforståelse og naturforståelse.

Dernest har også konservative politikeres ønske om å være respektable borgere bidratt: Høyresiden ønsker ikke å fremstå bakstreversk, og tilpasser seg dermed tidsånden – uten å stille spørsmål ved dens premisser. Dette avdekker en manglende ideologisk ryggrad: Når konservative partier glemmer sitt verdigrunnlag, blir de lette bytter for tidens trender.

Jeg mistenker også sterkt at de av våre folkevalgte som har høyere utdanning (ca 80%) i langt større grad er utdannet innen myke humaniora fag som samfunnsfag, sosiologi, psykologi, språkvitenskap og politisk idehistorie, pedagogikk ol. Generelt er disse disse fakultetene langt mer preget av ny-marxistiske modeller og teorier enn de naturvitenskapelige fakulteter. Økonomi, administrasjon og samfunnsøkonomi faller litt midt imellom.

Min private, grovkornede undersøkelse av de folkevalgtes utdanning (2021-2025) fikk følgende resultat: ca 100 representanter har humaniora bakgrunn, ca 10 har realfag/teknologi utdanning, ca 10 har økonomiutdanning. Ca 30 har ikke høyere utdannelse. Resterende 19 representanter fordeler seg på disse kategoriene, samt praktiske fag, lærerutdanning, jus og lignende.

Disse tallene forsterker min mistanke. 5 ganger så mange folkevalgte har møtt “kritisk teori” og ny-marxistiske forklaringsmodeller i sine studier enn antall folkevalgte som ble forskånet fra denne påvirkningen som student. Du verden hvor interessant det hadde vært med litt forskning på dette området! Det kunne vært med på å forklare hvorfor Stortinget er så i utakt med menigmann når det gjelder kulturkrigen.

Dermed står vi i den paradoksale situasjonen at partier som sier de forsvarer tradisjon, frihet og subsidiaritet – beslutninger nær folk og institusjoner – i praksis bærer videre på ideer som sentraliserer makt, svekker sivilsamfunnet og uthuler de borgerlige frihetene de skulle beskytte.

Og så må jeg også kommentere et forunderlig ironisk trekk ved utviklingen fra politisk/økonomisk marxisme til ny-marxismens radikale kulturkamp mot det bestående, og videre til dagens mainstream ny-marxisme i akademia, media og politikk: Det ser ut til at de tidligere marxistiske land i Europa tar sterkest avstand fra ny-marxismens kulturelle korstog. Kan noen forklare meg hvordan det har seg?

KONKLUSJON

Ny-marxismen er ikke bare et fenomen på ytterste venstre. Den er en kulturkraft som har infiltrert hele det politiske spekteret. Høyresiden har tatt over venstresidens språk – og med språket følger ideologien. Derfor må borgerlige partier våkne opp og gjenoppdage sitt eget verdigrunnlag. Uten et bevisst oppgjør med ny-marxismens ideologiske røtter, risikerer de å bli sine egne ideologiske fienders beste hjelpere. Nyttige idioter.

MERK DEG HVILKE SAMFUNNS-STRUKTURER som ble målskivene for ny-marxismen – nemlig SKOLE, KIRKE, FAMILIE og MEDIER. Dette er en av årsakene til at et sterkt KRF er viktig på Tinget. KRF har solid politikk på disse områdene – selv om jeg også de siste årene har observert enkelte Krf-politikere som har latt seg føre bak lyset av ny-marxistisk retorikk.

Så kjære Krf: dere vet mer enn de fleste hva det vil si å tenke ideologisk, filosofisk, ja kristent – og hvordan verdensbilde, historiesyn og menneskesyn påvirker våre valg som individer og som samfunn. Stå støtt på din kristne grunnvoll – også om dine nærmeste politiske allierte skulle snuble for ny-marxistisk ideologi. I et regjeringssamarbeid blir dette selve lakkmus-testen på om dere er et veiskilt eller en værhane, om dere er et termometer eller en termostat.

La meg minne om noen kloke ord vår kronprins sa etter massakren på Utøya: “Det er ikke likegyldig hva vi tror.” Ideologien – troen – som ligger bak ordene er kanskje det aller viktigste å avdekke for oss som er velgere ved stortingsvalget. Og dermed er det også særdeles viktig at partiene blottlegger sin ideologi for oss, og ikke bare sine meninger om størrelsen på postene på statsbudsjettet.