Ekkokammer – demokratiets gravkammer?

Her er beviset!

På forhånd tippet jeg at dette private “stortingsvalget” ville gi 3 ganger så mange stemmer til Krf som Konservativt, samt at Krf ville bli større enn både Høyre, Ap og Krf til sammen. Mitt estimat ble innertier!

Som dere ser av skjermdumpen under, så er KrF Kristelig Folkeparti 3,5 ganger så stort som Konservativt i målingen (ca 320 personer har stemt). Og Frp og Høyre har kun fått 8% til sammen. Ingen har stemt på AP .

Vi skjønner at denne målingen er HELT PÅ JORDET i forhold til stemningen i det norske folk. Min uformelle valgmåling beviser tre ting:

1. IKKE TILFELDIG UTVALG

Min målingen er IKKE gjort med et såkalt tilfeldig utvalg. Den blir dermed en super illustrasjon på det som også kan skje når Norstat eller InFact gjør sine målinger for norske aviser. DE MÅLINGENE VI DAGLIG BLIR FORET MED KAN HA SYSTEMATISKE FEIL I SEG – på samme måte som min måling har strukturelle/systematiske feil. Det er først når stemmene er talt og kontrollert at vi vet det endelige valgresultatet.

Valgmålinger bør derfor kun påvirke hva du skal stemme i disse to tilfellene:

a. Dersom du er en av de få som våger å stemme taktisk, så må du studere de usikre målingene frem mot valget – og la de guide din taktikk. Og kanskje du kan vippe inn et ekstra mandat til den blokka du vil skal vinne valget.

b. Dersom du vil unngå at din stemme blir bortkastet bør du også sjekke meningsmålingene – og særlig hvilke usikkerheter målingene opererer med. Ikke stem på partier som er uten reell mulighet til å komme over sperregrensen.

En tommelfingerregel kan være at du tar partiets målte oppslutning i prosent, legger til den oppgitte prosentvise usikkerheten, og legger til 1 % ekstra som dekker eventuelle strukturelle feil i målemetode eller utvalg. Eksempel: Et parti har 1% målt oppslutning i en enkelt-måling. Feilmarginen ved 1000 respondenter er typisk 2,8%. Legg til 1% ekstra og du får 4,8%.

Det er altså en knøttliten mulighet for at partiet får et mandat.

Men dersom flere målinger (med for eksempel 5000 respondenter til sammen) viser samme oppslutning på 1%, da er feilmarginen redusert til om lag 1,2%. Legg til 1% for strukturelle feil, og du får summen 3,2%. Dette tallet er klart under sperregrensen på 4%, og du bør tolke regnestykket slik:

Det er idiotisk å tro at dette partiet kommer over sperregrensen. Sjansen er ikke bare knøttliten, men det trengs et mirakel for at det skal skje – og jeg håper ikke at noen av mine lesere ønsker at Gud skal gripe inn å korrigere stemmesedlene til borgerne. Gud driver ikke med valgfusk.

Alle øvrige stemmeberettigede bør stemme ut fra hvilken politikk og hvilke politikere de har tro på!

2. EKKOKAMMER-TEORIEN FUNGERER

Målingen beviser videre at vi ikke skal kimse av ekkokammer-effekten. Mine innlegg så langt i august skal ha blitt vist om lag 50.000 ganger, og har en foreløpig rekkevidde på nærmere 10.000. Cirka 1000 brukere har gitt en eller annen respons (likt, delt eller kommentert). På tross av dette ganske store nedslagsfeltet er stemmegivingen usannsynlig homogen. Det er HELT TYDELIG at algoritmene til Meta har filtrert ut hvem de tror vil like mine artikler – mine likesinnede Facebook venner. Ikke bare hvem som er mine Facebook-venner, men hvem av dem som leser samme artiker som meg, som stopper opp og ser samme Reels og så videre.

Det er dette som er et EKKOKAMMER. Det er trist, for det hindrer muligheten for en sunn politisk meningsutveksling.

Ikke så rart da at jeg nesten utelukkende får kommentarer fra Krf-ere som liker det jeg skriver, eller fra Konservativt sympatisører som skiver “Stem konservativt” i alle kommentarfelt.

3. DEMOKRATIETS GRAVKAMMER?

Sosiale medier har blitt hyllet som demokratiets redningsmann – for endelig kan hver kvinne og mann som har noe på hjertet nå ut til hvem som helst med sitt budskap. Sosiale medier representerer en kolossal demokratisering av nyhetsformidlingen – bare tenk på hvordan det var for bare 10-15 år siden. Man måtte ha millioner av kroner og et mediehus i ryggen for å kringkaste et budskap på TV! (Husker du at den første iPhone kom i 2009?)

Men vent nå litt. Hvis noe høres for godt ut til å være sant, så er det gjerne det. Det er altså usant at sosiale medier vil redde demokratiet som jo hviler på ytringsfriheten.

Min uformelle valgmåling viser at jeg nesten utelukkende når de som jeg er 100% på linje med. Jeg har ikke nådd en eneste fra AP og MDG. Jeg er jo ikke på helt samme linje som dem. Dermed filtrerer også Meta bort min mulighet for å høre deres argumentasjon – og de hindres fra å høre min.

I praksis gir altså sosiale medier oss et inntrykk av at våre innlegg når langt ut, og bidrar til den frie meningsdannelse i folket, mens faktum er at de sosiale medier i hovedsak bare bidrar til å sementere fastlåste posisjoner og meninger. Facebook skaper nye ekkokammer på en-to-tre, og selv når du betaler for annonser for dine innlegg er det vanskelig å bryte ut av fengselet.

Vi lures til å tro at det foregår frie meningsutvekslinger på sosiale medier. Sannheten er at våre ytringer ikke er “frie”, men de kontrollert og styrt av algoritmene som bestemmer hvem de skal vises for – dvs. de vises bare til dem som liker det vi sier.

På den måten har sosiale medier tatt innersvingen på ytringsfriheten og parkert den på sidelinjen. Men når ytringsfriheten er bundet, da er demokratiet døende. Våre ekkokammer er demokratiets gravkammer.

Når kommer det noen sosiale medieplattformer som IKKE bare vil tekkes sine leseres interesser? Som IKKE lager ekkokammer, men som er åpne torg der man kan diskutere med dem vi er uenige i?

Norske aviser og massemedier er for lengst blitt fossiler. Mine tenåringsbarn vil trolig ikke gjenkjenne avisnavn som Dagbladet, Klassekampen, Vårt Land, Dagen, Norge i Dag eller Dagsavisen- og langt mindre har de holdt slike aviser i hendene.

De får sine nyheter på sosiale medier. Og uten at ordet er fritt på disse plattformene vil ikke demokratiet fungere.

Jeg er meget glad for at Krf vil forby sosiale medier for barn under 15 år. Ikke bare på grunn av alt søppelet feed’en fyller tankene med, men også fordi barnas sosiale liv på nettet uvegerlig vil foregå i lukkede ekkokammer. Et forbud vil tvinge frem nye (eller gamle) måter som barna må kommunisere på, og det gir ytringsfriheten en mulighet til å få en renessanse.