For å få en meningsfull samtale om økologi, økologisme og miljøvern må vi først definere og forklare disse ordene og hvordan de betyr ganske så forskjellige ting.
ØKOLOGI er vitenskapen om samspillet i naturen. Ordet stammer fra det greske oikos (hus) og logos (lære), og betyr egentlig “læren om naturens hushold». Økologer studerer økosystemer, næringskjeder og klima for å forstå hvordan organismer, mennesker inkludert, lever i samspill med hverandre og med miljøet rundt seg. Økologi er derfor i utgangspunktet politisk nøytralt og bare en deskriptiv vitenskapsgren. Alle som setter pris på kunnskap og på skaperverket bør gi tommel opp for det fagområdet vi kaller økologi.
MILJØVERN er en pragmatisk tilnærming til politikk og natur. Man ønsker gjennom handlinger og tiltak å begrense forurensing og forsøpling, finne lønnsomme måter for gjenbruk/resirkulering, bevare artsmangfoldet og utnytte naturens ressurser på en forsvarlig måte – uten at dette nødvendigvis er så ideologisk fundert. Samtlige politiske partier inkluderer i større eller mindre grad hensyn til miljøet i sine politiske plattformer – selv om stadig flere av partiene i økende grad også adopterer økologismen som bærende ideologi. Så hva er økologisme?
ØKOLOGISME er hverken vitenskap eller bare pragmatiske miljøvernløsninger, men det er en politisk ideologi som griper dypt inn i ALLE sider av lokal, nasjonal og global politikk. Den er et sett av verdier og ideer om hvordan vi bør organisere og innrette hele samfunnet. Ideologien er en virkelighetsforståelse der naturen er øverste autoritet som setter selve rammen for all politikk, enten det gjelder utdanning, helse, økonomi, industri, kultur eller andre deler av samfunnet.
Det er altså viktig å skille mellom vitenskapsgrenen som heter økologi (drevet av økologer), ideologien vi kaller økologisme (fremmet av økologister), og praktisk og politisk miljøvern og miljøvennlighet, selv om begrepene ofte flyter over i hverandre i politiske debatter.
POLITISK ØKOLOGISME VEKTLEGGER:
BÆREKRAFT: Med bærekraft mener økologistene at «menneskelig aktivitet» ikke må overskride «naturens tåleevne». Dette er alle partier på Stortinget enige i, og det var tidligere statsminister Gro H. Bruntland fra AP som i «Bruntland-kommisjonen» fra 1987 «coinet» begrepet bærekraft. Men på dette punktet kommer økologistene alltid i klinsj med andre tankesett når man (a) skal avgjøre HVOR grensen for «naturens tåleevne» går i praksis, og (b) NÅR, HVOR, HVORDAN og HVOR MYE man i praksis skal begrense den «menneskelige aktivitet». En økologist er like overbevist og like lite pragmatisk på dette feltet som en kristen er når det er snakk om troen på Guds eksistens.
HELHETSTENKNING: For økologismen henger økonomi, kultur, teknologi og politikk alltid sammen med miljøspørsmålet. Dermed blir miljøhensynet et tverrgående tema som også styrer alle andre diskusjoner. Likevel har økologismen fått et bemerkelsesverdig stort gjennomslag i norsk politikk, lovgivning og utdanning. Ikke et eneste norsk selskap, stiftelse eller sammenslutning kan lovlig unnlate å beskrive sin miljøpåvirkning i sin årsmelding. «Organisasjonen påvirker ikke det ytre miljø» heter det når jeg skriver årsmeldingen et søndagsskolearbeid som distribuerer en app. Miljøvern inngår i alle fag på alle trinn gjennom hele utdanningsløpet.
GENERASJONSANSVAR: «Vi har et moralsk ansvar for å sikre at framtidige generasjoner får de samme mulighetene som vi har» sier økologistene. Med dette mener mange økologister i utgangspunktet at vi mennesker ikke har noen rett til å utvinne såkalt ikke-fornybare naturressurser – kanskje med unntak av de naturressurser som er nødvendige for å gjennomføre «Det grønne skiftet». Alt som ikke er «100% sirkulærøkonomi» er jo ikke-fornybare ressurser, og ulike typer gruvedrift ol. sees derfor på med skepsis.
LOKALT OG GLOBALT PERSPEKTIV: Miljøproblemer kjenner ingen grenser – klimagasser, plast og artsutryddelse påvirker hele planeten, påpeker økologismen med rette. En økologist må handle lokalt og tenke globalt. Dette er selvsagt ikke unikt for økologismen.
Mange velgere fra hele det politiske spekteret vil nikke gjenkjennende til og anerkjennende til disse fire punktene. For overskriftene er i seg selv fornuftige – hvem kan vel være imot bærekraft, helhetstenkning, generasjonsansvar og lokalt og globalt perspektiv? Ingen!
Men det er først når disse 4 bærebjelkene i økologismen settes sammen med sitt siste punkt (som sjelden inkluderes når listen publiseres) at ideologien blir et «djevelsk pentagram» (ikke ment bokstavelig). Særlig gjelder dette den mer radikale grenen av økologismen som kalles dypøkologien. Dypøkologien har nemlig et integrert endetidsperspektiv som følger med på lasset som en blindpassasjer – en «økologisk eskatologi» (lære om de siste tider).
Denne endetidslæren er en katastrofelogikk som skifter fortegnet på hele ideologien. Ideologien går fra å være et stort pluss til et stort minus, rett og slett fordi ideologiens indre logikk da setter alle motforestillinger i sjakk-matt. Det blir umulig å vurdere for og imot. Politiske kompromisser blir umulig. Økologismens eskatologi innebærer det vi kan kalle et politisk imperativ. Vi har ikke lenger noe valg, men er tvunget til å handle i tråd med dens krav. Hva mener jeg med dette?
ØKOLOGISMENS ESKATOLOGI
Økologismen tror verden snart vil gå under. Dommedagsprofetiene er voldsomme og katastrofen nær forestående. Naturens økologiske systemer vil kollapse. Det blir masseutryddelser av utallige arter, og vi må regne med at også menneskeheten er truet. Jorden som menneskehetens hjem kan snart være en saga blott, og det vil være for sent å stoppe utviklingen om bare 8-10 år. Jorden blir 1,5-2,0 grader varmere, og deretter vil temperaturstigningen gå over i galopp. Ekstremværhendelser er sannsynligvis menneskeskapt. Og det er særlig menneskene i Vesten som har skylden med sine store CO2 utslipp per innbygger.
Katastrofelogikken fortsetter: Derfor må vi omvende oss. Vi må umiddelbart iverksette radikale tiltak. Alle andre hensyn må underlegges dette. Oljeindustrien må avvikles innen ti år, og så videre. Vi har ikke noe valg.
Jeg vil ALDRI bøye meg for mennesker som setter den frie vilje i sjakk-matt. Ikke en gang Gud gjorde det med Adam og Eva da de ble fristet i Edens hage. Langt mindre bør vi la ideologer uten kritisk sans eller aktivister uten brems gjøre det med oss. Vår menneskelige historie er full av tragiske eksempler på hvilke konsekvenser det får for samfunnet om denne typen retorikk blir stuerent.
Størst av alle kidnappere av den frie vilje er miljøaktivisten som legger skylden for verdens undergang på dem som mener vi bør tenke oss om en ekstra gang før vi setter hele verden på hodet.
Denne politiske absolutismen utfordrer selve demokratiet fordi den effektivt legger munnkurv på alle kritiske røster. Så la meg si det rett ut:
VI HAR IKKE BEHOV FOR DENNE FORMEN FOR ‘ISME’ PÅ STORTINGET! VI MÅ KUNNE DISKUTERE MILJØ- OG KLIMAPOLITIKK UTEN Å FRYKTE DOMMEDAG!
I morgen (DEL 2) skal jeg gi litt mer detaljer om ØKOLOGISMENS ESKATOLOGI og den såkalte RADIKALE DYPØKOLOGIEN – en mørk tankegang som dessverre er mer utbredt blant politikere enn man skulle tro. Et nylig lokalt eksempel: Jeg satt i møte med en politiker for et par år siden og diskuterte hvilke tomter i kommunen vår som kunne passe for et viktig tiltak. Nordre Follo er første kommune i landet som har innført såkalt areal-nøytralitet = ingen nye grønne arealer kan bebygges uten at man samtidig frigir like mye arealer til å bli grønne (f.eks. beplanter en asfaltert parkeringsplass). Dermed klarte denne politikeren stolt å uttale (fritt etter hukommelsen): “Nå har menneskearten tatt for seg i denne kommunen så lenge at nå er det gress-arten sin tur til å bre om seg!”. Når mennesket som art sidestilles med gressarter blir jeg mørkredd.
De fleste toppolitikere i landet er nok fremdeles moderat grønne politikere mer opptatt av pragmatisk miljøvern enn klimadommedagen. Men utfordringen er: Hvem av dem tør å kalle spaden for en spade – og dypøkologien for en demokratisk trussel? Dersom ingen tør å røre ved den av frykt for å bli satt i bås med miljø-verstingene (som vi alle er enige om at må stoppes), så vil denne hegemonistiske ideologien ta over og drepe det politiske liv – lik en kreftsvulst som ikke opereres bort.
Kanskje Krf, med sin grunntanke om forvalterskap, kan ta ballen i kommende periode? De øvrige partiene med en moderat grønn profil har dessverre ingen ideologisk ryggrad som kan demme opp for økologismen og dommedagens kvelende effekt på demokratiets livsviktige meningsbryting. Humanismen som disse partiene tradisjonelt har kombinert med sin politiske ideologi (sosialisme, liberalisme, kapitalisme eller konservatisme) feies bort som et løvblad av en økologisme som hevder å ha vitenskapelige bevis.
Hva nytte har det å sette mennesket i sentrum (= humanisme) dersom naturen – vårt livsgrunnlag – ikke lenger kan bære oss? Økologismen fyller det post-humanistiske tomrom som oppstår når kristentroens skapertro har mistet taket på befolkningen og naturdyrkelsen blir en erstatningsreligion. Nettopp derfor er det avgjørende at vi diskuterer dens ideologiske konsekvenser åpent, og ikke lar dens endetidsretorikk bli stående uimotsagt i det politiske rommet.
Vil jeg miljøvern og miljøvennlighet til livs? NEI!
Jeg vil ha et humanistisk og kristent motivert miljøvern der hensynet til menneskene og en god, langsiktig ressursforvaltning sitter i førersetet.
Men mørk endetidsøkologi må avsløres og tydelig avvises hver gang den viser sitt ansikt. I praktisk politisk arbeid vil man sitte ved samme bord som overbeviste økologister. Da må sunne politikere tviholde på pragmatisk miljøvern til beste for menneskene det gjelder og aldri la seg lokke ut på tynn is slik at menneskeverd og menneskets prioritet risikerer å gå gjennom isen
Leave a Reply